Hun setter seg på stubben hvor hun har sittet så mange ganger før, ser utover det blå havet, lytter til måkeskrik og vinden som rasler med løvet som falt i fjor høst.
Det blir stille rundt henne, eller er det hun som stenger lydene ute? Spiller ingen rolle egentlig. I vannkanten ligger en vakker svane og duver, og ved siden av står en av ungene hennes. Pjuskete og litt grå står den der og prøver å spre vingene sine slik mamman gjør.
Mamma står ved siden av, stolt og avventende, må la ungen prøve selv først, før hun hjelper til. Ungen strekker på seg, gjør seg selv så lang den bare kan som for å si «se mamma, nå er jeg snart like stor som deg»! Det er som om svanemor smiler, så gir hun ungen et lite dytt for å få den i gang. Den snubler litt før den faller på magen. Fortumlet ligger den der og ikke helt vet hva den skal gjøre, men snart klarer den å stable seg på bena igjen, rister på seg for å bli kvitt sanden som hadde festet seg i fjærene og stiller seg ved siden av moren, tettere inntil denne gangen.
En stolt svanemor med sin pjuskete lille grå. Fasinert sitter hun og følger med på dem. Ser hvordan svanemor lærer sin lille. Og selv om svaneungen er grå og pjuskete nå så vet vi jo alle hvor vakker den vil bli før sommeren er over.
Hun tenker på sine egne barn. Pjuskete de også når de var små, hvordan de stabbet rundt, falt og slo seg, reiste seg og prøvde igjen. Hvor mange ganger hadde hun ikke sittet med hjertet i halsen og sett på dem, men ikke blandet seg, latt de prøve. En dag skal de som svanungen forlate sitt rede, da må de være rustet til å takle denne verden.
Svanemor legger på svøm og den lille følger etter. Sparker med bena for å ta igjen moren. De svømmer rundt i ring en liten stund før de setter kursen mot det som kan se ut som er redet deres. Der dukker enda en liten pjuskete grå unge opp, men denne er litt stødigere enn den andre og du kan se den også er litt sterkere. Kanskje de er en hunn og han?
Barna hennes er ennå for små til å reise, men det går fort og hun kjenner at dette er hun ikke klar for enda. Men vet at om et par år er tiden kanskje inne, det spørs hvordan det går med videregående skole og slike ting.
Men foreløpig har hun dem hos seg og hun vil alltid verne om dem med sine vinger. De som våger å skade ungene hennes vil se et raseri man ikke trodde hun kunne ha inni seg.
Hun reiser seg og forsøker å være stille, vil ikke forstyrre svanemor med sine små. Snart skal hun vende tilbake for å se hvordan det går, trygg på at svanemor vil passe på og i løpet av sommeren vil hun nok se de flyr for første gang.
Det blir lettere det enn når hennes eldste skal forlate redet, men det vil hun ikke tenke på nå…………nå skal hun bare hvile. Det fortjener hun nå. I det hun forlater svanemor og hennes barn løfter moren hodet og ser rett mot henne som om hun vil si «Det kommer til å gå bra for oss begge to»…..
The story of my life 
Du skriver så vakkert, som alltid 🙂
Åh neimen så koselig sagt av deg 🙂 nå ble jeg veldig glad!!
Det er jo sånn det er! Vi kan jo ikke gjøre annet enn det beste vi kan for barna våre. Og alikevel føler vi at det ikke er nok.. Men det er vanskelig å gi slipp, det skjønner jeg. Men en dag må de få prøve ut sine egne vinger. Og lære å mestre dem ved egne erfaringer. Det er ennå noen år til vi er der, men forstår følelsen alikevel.
Klemmer på
Jeg er ikke redd for å slippe taket, jeg bare gruer meg fordi jeg vet det blir et stort savn hos meg, men samtidig så må de prøve seg og det gjør de nå også det 🙂
Så nydelig da! Jeg sier at vi skal sørge for at barna våre får sterke «vinger», og vi har ikke lov til å knekke dem, så de ikke kan fly ut i sitt eget eventyr. 😆 Klemsiklem og glad påske! 😀
Å knekke vingene til våre barn ville vært det største svik man kunne gjort. Det er egoistisk, ondskapsfullt og noe jeg ikke kan stå for.
Klemsiklem og god påske 🙂
Tårer i øya, dette var nydelig.
Du er heldig som har dem. Selv om de forlater reiret en vakker dag, så kommer de jo alltid tilbake til trygghet og kjærlighet.
De vet hvor vi er og de vet også at her står huset og døren vil aldri være låst 🙂 ikke for deg heller!!
Og det vil gå bra:) Snart har eldstejenta her vært borte et år, og kommer hjem som myndig………. Det har gått veldig bra selv om det var rart til å begynne med
Klart det går bra, vi har jo lært dem alt vi kan prinsessa 🙂
Ah, vakkert! 🙂 Det er noe vi bare MÅ igjennom dette, og jeg gruer meg jeg også, til at avleggerne mine skal prøve vingene sine for alvor…. Men hovedsaken er at de vet at «redet» deres alltid vil være her og at de alltid kan komme hit for å søke tilflukt om det skulle bli nødvendig. Og så er vi heldige som har barn som faktisk KAN fly ut av redet og har evnen til å klare seg selv.
«Flyg avsted», synger Åge Aleksandersen…… En nydelig og treffende sang!
http://9237.vgb.no/?p=113212
Ønsker deg en fin kveld videre! 🙂
Så sant så sant min venn :)Vi er heldige som har dem til låns i en kort periode 🙂 Varme klemmer
For sånn er vi mødre, vi hegner om de små, følger dem på livets vei. I glede men også i sorger som måtte komme på. Og en dag er de flyvedyktige. Som oftest litt før mor selv hadde tenkt.
Så står de der i døren og smiler mens mor har klumpen i halsen – «jeg kommer snart på besøk» sier de og går. Og mor hun ler litt for seg selv og tenker, jaja, det er jo ikke lenge til søndag det er jo onsdag i dag. For søndagsmiddagen den slipper de ikke så fort taket i. 🙂
Ja, den søndagsmiddagen 🙂 Den er noe for seg selv og gjett om jeg savner den hjemme hos mamma!! Det var høydepunktet for små og store det 🙂
Nydelig formidlet om morskjærlighet. 🙂
Tusen takk kjære deg 🙂