Monthly Archives: november 2013

Hurra for sønnen min !

Flyfoto Gullfaks C

 

Torsdag morgen satt han se på helikopteret med nesen mot Gullfaks C. Sin aller, aller første tur offshore. Han ringte på kvelden og sa at det var helt rått å se plattformen i soloppgangen 🙂

Han har vært målbevisst og utrolig dyktig denne ungen min. Mammahjertet banker hardt og er veldig stolt 🙂

Jeg hørte smilet i stemmen når han ringte i går 🙂 «Mamma de har så god mat her, jeg kan spise hva jeg vil og hvor mye jeg vil, vi kan hente brus i kjøleskapet, jeg kan trene jeg kan gå på kino og i tillegg får jeg betalt!!! Blir ikke bedre enn dette mamma » 🙂

Du har fortjent det Thomas, du har virkelig fortjent det. Dette har ikke kommet gratis, dette er hardt arbeid og tro på seg selv. Gratulerer!

Categories: Barna mine | 6 kommentarer

Ny innkallelse – formøte til 1. cellegiftbehandling

Innkallingen kom i går. Skal på formøte 03.12. og første cellegift blir gitt meg den 09.12. Nå er jeg spent. Jeg har så mange spørsmål i hodet som jeg håper legen kan hjelpe meg med.

Jeg klarer ikke helt å godta at de skal fjerne hele magesekken min med alle de problemer dette medfører, så jeg kommer til å forlange en ny CT for å skje om cellegiften har hatt god virkning på meg. Dette foreslo jeg også for legen i Oslo, men han var veldig bestemt på at det kun var et alternativ og det var å fjerne hele. Jeg er ingen lege, men det er min kropp og jeg må få lov å stille spørsmål ved avgjørelsen hans. Eller?

Jeg syns det er dramatisk å tenke på at jeg aldri kan ligge mer, aldri spise et normalt måltid mat pga at de fjerner jo også lukkemuskelen. Mulig jeg er sær, men jeg mener de skal ta en ny ct etter cellegift og så ta en vurdering derfra. Det er min mening og den må jeg få lov til å ha!

Categories: Livet mitt | 10 kommentarer

Tankene mine må ut…….

Tankene går……gruer meg til fortsettelsen av dette marerittet. Gruer meg til cellegifta. Dritten som skal ta knekken på noe av dette, men som også kan ta knekken på selv den sterkeste. Mange sier dette er det verste. Kvalmen, frysingen, maktløsheten. Når giften begynner å spre seg i kroppen, det er da du virkelig skjønner du er alvorligsyk sier de som har gjort dette før meg. MEN jeg må ikke bli syk, det kan jo hende jeg er en av de som er så heldig at jeg slipper? Det er lov å håpe.

Jeg syns synd på de to som går å ser på meg gjennom dette. De ser jeg har det vondt og de vil så gjerne hjelpe til, samtidig så vil jeg klare en del selv. Balansegangen er hårfin. Jeg sier unnskyld hele tiden fordi jeg syns selv jeg svarer skarpt, at jeg maser, at jeg klager. De sier jeg er flink. Jeg vet ikke om det er sant. Jeg tror ikke jeg klager så mye, jeg er bare ikke god til å ta imot hjelp.  Man føler seg ekstra syk når man blir avghengig av andre.

Jeg sover dårlig om natten. Magesyren ligger tjukk i halsen og i munnen min, jeg føler jeg hele tiden vil kaste opp. Sitter i sengen å prøver å sove. Ikke greit. Så kommer tårene, klarer ikke å holde dem igjen. Lar de renne. Stille sånn at jeg ikke vekker han ved siden av meg. Han er sliten han også stakkars. Han står på for meg. Stryker og klemmer, får meg til å le. Han er best ❤

Jentungen sier ikke så mye, det har hun aldri gjort. Hun har det sikkert ikke så greit. Hun er snill og flink og holder meg med selskap. Jeg vil de skal gjøre mer av det de pleier. Jeg har behov for å være alene innimellom. Jeg liker det. Bare lese og være stille. Men de må gjøre som de vil. Det er best.

Søndag er det 01. desember. 11 år siden min kjære mamma døde. Skjønner ikke hvor tiden har blitt av. Det er alltid en tung dag for meg. Har tenkt mye på henne i det siste, kanskje ikke så rart. Tenker på hvor mye hun skånet oss for, hvor lite hun sa. Stakkars mamma. Du var unik ❤

Jul: Tenker ikke så mye på det egentlig. Den kommer og i år blir den som den blir. Noen julegaver har jeg kjøpt inn, ikke så mange. Skal nok rekke de siste også tenker jeg. Huset tar mannen seg av. Baking skal vi nok også rekke med god hjelp av datter og lillesøster. Vi tar det som det kommer. Bare slappe av og gjøre det vi orker.

Nei, jeg får ta meg en dusj. Har som mål å få kjøpt inn litt næringsdrikk i dag. Jeg klarer ikke å spise, men får ikke lov å gå ned i vekt før operasjon. Best å gjøre som dem sier.

Glad i dere der ute ❤

Categories: Livet mitt | 12 kommentarer

Tusen takk vakre Silya

Denne sangen låt godt i operasjonssal 2 på Ullevål sykehus mandag 23.11.kl. 1230.

Og avslutningen var ikke noe særlig dårligere……

Tusen, tusen takk Silya  https://www.facebook.com/SiLyAmusic?directed_target_id=0

 

Categories: Uncategorized | Stikkord: , | 1 kommentar

Hjemme igjen……ganske så mindre redd nå

lys%2Bpå%2Bvann_450x338

Jeg tror dette skal gå bra . Jeg har nå kommet hjem etter to dager på Ullevål sykehus. De fant ikke spredning til bukhinnen. Jeg hadde bestemt for det. Det skal ikke våre mer nå. Det holder lenge med det jeg har tenker jeg. Jeg tror på tankens kraft. Jeg tror at om man er positiv så går ting bedre, så jeg har sagt til alle rundt meg at jeg orker ikke mer negative tanker. Jeg kommer ikke til å lese negative til på fb heller. Jeg har mest lyst til å slette de som aldri kan skrive om noe som er hyggelig. Beklager men forkjølelse blir for meg bagateller heretter. Jeg har med vilje ikke skreve noe på fb fordi jeg syns ikke alt har noe der å gjøre. Dessuten er jeg ikke ute etter medlidenhet. Det er heller ikke derfor jeg skriver her. Jeg ønsker kun å ha et sted å tømme hodet mitt. Men jeg er overlykkelig over dere som bryr dere, tror ikke noe annet. Hadde jeg vært ute etter at folk skulle syns synd på meg finnes det andre arenaer jeg kunne brukt, og jeg tror at de av dere som kjenner meg vet at jeg ikke er typen som er ute etter de store overskriftene.

Lapraskopien gikk bra. Ikke kvalm, bare vondt i skuldrene av alle ting. Det kommer av gassen de sprøyter inn i magen. På oppvåkningen var de utrolige hyggelig. Det ble mye latter der, bla pga disse støttestrømpene man får på seg. Jeg spurte den mannlige sykepleieren om han også hadde slike og jadda sa han hver fredag var det vanlig å sprade rundt med stayupstrømper, så dumt for meg at jeg ikke var der på en fredag 🙂 🙂

Jeg er jo alltid uheldig med de jeg deler rom med og denne gangen ikke noe unntak. Lå sammen med en dame fra Eritrea, ikke noe galt om damer derfra altså, men hun lå å hylte og ulte og støttet og skrek og dro i snoren hele natten. De stakkars sykepleierne løp som gale og jeg sov selvfølgelig ikke. Det var like før jeg tok på meg en hvit frakk og trillet henne på gangen. I dag har jeg ligget og hørt på hele livshistorien til både henne, hennes 3 søstre og 4 brødre………..Jeg sa ja og ha der jeg tror det passet. Hun avbrøt meg ikke så jeg tror jeg svare ja og ha på de rette stedene. Like greit når legen sa jeg kunne få lov til å reise hjem.

Nå er jeg hjemme. Ganske sliten, ganske letter, øm både her og der, men glad.

Guttungen har ringt og han drar ut på Gullfaks C i morgen. Første turen i nordsjøen 🙂 Stolt mamma.
Tusen takk til snille mannen min som kjører meg rundt, holder meg i hånden, gråter med meg og ler med meg, elsker meg og er her for meg. Tusen takk til mine skjønne, redde barn som er til stede, støttende og snille. Til alle dere andre som gir meg oppmuntrende ord. Jeg er så glad i dere alle sammen ❤

 

Categories: Livet mitt | 10 kommentarer

Et lite lys er tent i enden av tunellen

Fredag 22.11.13

Oppmøte på Ullevåk sykehus kl. 0900. Vi sitter i bilen allerede kl. 0530, redd for å ikke rekke frem i tide. Man vet aldri hvor mye trafikk det er innover til Oslo.

Fremme kl. 0800 så vi, dvs mannen min, inntar frokosten i kantinen på sykehuset. Jeg er jo fastende.

0900 sitter jeg klar på venterommet på gastronomisk avdeling, lettere skjelven og spent. Blir hentet av en sykepleier som tok meg inn på et undersøkelsesrom. Der får jeg en slange inn i nesen og som til slutt havner i magen. En smule ubehagelig, men ikke verre enn at det går greit. Med slange i nesen, tapet godt fast, går jeg ut i gangen for å hente mannen min. Han ser en smule forskrekket ut når han ser meg. Holder rundt, stryker og klemmer på meg.

Inn til ny ct, denne gangen med CO2 gass og kontrast. Må ikke rape, må IKKE rape, da forsvinner gassen og vi må starte på nytt. Jeg vil rape, jeg må rape, men gjør det ikke. Ikke før sykepleieren sier det er greit. Jeg rapte til poengsummen 10 🙂 Ikke dårlig.

Får tildelt rom på pasienthotellet, rom 808 så vet dere hvor jeg er. Da er det bare å vente på legen. Er sulten, men i det vi skal spise kommer sykepleieren for å ta blodprøver, veie meg og informere meg om mandagen. Jeg lytter, noterer og lytter. Redd for å gå glipp av viktig informasjon.

Kl. 1145 kan jeg endelig spise. Rekker ikke å spise alt før tlf ringer og legen venter på meg på rommet mitt. Han er fornøyd med resultatet av ct. Magen er elastisk og fylte seg flott opp, slik en frisk mage skal gjøre. Jeg spør : » er dette positivt?» ja det er det svarer han. Dette ser mye bedre ut. Så da er det mandagen som gjenstår. Lapraskopi av bukhinnen. Er det noe der? er det noe som ikke skal være der?

Jeg har bestemt meg at er det spredning så kommer jeg ikke til å gi meg. Jeg har brukt helgen godt på å lete på nettet og det viser seg at i Sverige gir dem ikke opp så lett. Det skal ikke jeg heller. De får sende meg dit om det skulle vise seg å være nødvendig. Jeg skal IKKE dø!!!! Det nekter jeg på. Jeg har så mye jeg vil oppleve. Jeg skal bli bestemor, jeg skal reise mer, jeg skal ha det fint med mannen min.

Folk vil gjerne kommer på besøk, men jeg må ha litt ro og hvilke noen dager. Jeg blir i Oslo frem til onsdagen har jeg bestemt. Det er bra for meg. Jeg må hvile. Koselig at mange bryr seg, men jeg har ikke energi til så mye annet enn meg selv for tiden. Håper jeg blir tilgitt.

I dag gråter jeg ikke, jeg er forholdsvis rolig…………..kanskje ikke helt innerst inne, men nesten.

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , | 5 kommentarer

Det er ikke mulig………

387374-10-1258938862224Jeg drog til Ullevål sykehus i dag for å få dato for operasjon…………det fikk jeg ikke. I stedenfor fikk jeg dette:

Hadde time til gastro kl. 1000 den fikk jeg kl. 1100 men glad jeg denne dagen ble dopet ned. Så var det inn til blodprøver, mange blodprøver, flere glass med blodet mitt skulle de ha.

Så var det å vente igjen. 2 timer. Snakket med ei dama som skal lære meg så spise riktig, husker ikke alt hun sa, godt jeg har det skrevet ned. Det ble andre ting jeg måtte lytte mer til.

Siste post var legen. Han sier: Svulsten din er som er krater og det er spredning til noen lymfekjertler. Det betyr at vi må fylle magen din med gass for å se om den er elastisk. I tillegg må vi ta en lapraskopi av deg på mandagen fordi det er mulig det er spredning til buken. Altså bukhinnen. Er det det så er det ingen ting vi kan gjøre annet enn å gjøre tiden din så smertefri som mulig.

Er det ikke spredning så fjerner vi hele magesekken din og kobler den direkte på tynntarmen. Du vil få cellegift både før og etter og det blir operasjon i januar engang.

Jeg stirret på han som om han var et monster. Hva sa du sa du????????? Hva faen er det du sitter å sier? I Skien sa de at det ikke var spredning!!!!!!!!!!!!!!! Ja, det burde de ikke sagt……………..nei det burde de ikke, men de sa det! Faen i svarte helvete, er dere klar over hva dere gjør med meg? Er det spredning så er jeg ferdig? Som i død liksom? Ja hva snakker vi av tid da da? Det vet man ikke, det spørs på hvor godt man responderer på cellegiften…………..

Kyss meg i ræva, kyss meg faen i meg langt inn i det brun……….

UNNSKYLD språkbruken. Men jeg er dødsliten. Vi reiste kl. 0600 og kom hjem nå. Jeg er utslitt. Jeg skal ikke dø enda. ikke pokker om jeg skal. Det kan dere drite i!

Men fytti som jeg gråter…………………

 

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , , , | 12 kommentarer

Nå skjer det litt igjen

Onsdag setter jeg nesen innover til Ullevål for blodprøver, ny ct og en samtale med kirurgene der inne. Da vil jeg forhåpentligvis få vite litt mer om selve operasjonen og hva som skjer etterpå. Jeg er spent! Hva skjer videre, cellegift eller ikke? mange spørsemål som rører seg i hodet mitt nå.

I morgen kommer krefsykepleieren fra Bamble kommune på besøk. Det blir bra 🙂

I kveld inviterte gode venner oss på mat og det ble en koselig kveld. Snakket om alt mulig annet og ikke dette som feiler meg 🙂

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , | 3 kommentarer

Rolige dager, mye tanker

Helgen har vært rolig, dvs lørdag tok vi en tur til Kristiansand og Ikea. Jeg liker egentlig ikke Ikea, men jeg tenkte at jeg måtte ha nok lys til jul. Jeg fikk en sånn utrolig teit tanke, jeg måtte ha nok lys til jul. Tenk om jeg ikke rakk å kjøpe lys!

Så jeg endte opp med 800 telys og 30 kubbelys. Vil tro det vil holde en stund….

Ble utrolig sliten etter turen, så kvelden ble kort. Måtte ta en morfin før jeg la meg i ni tiden. Sovnet som en stein og hadde merkelig drømmer, men sov ganske godt gjennom natten.

Fredag kom en av mine beste venner hit, hun er jo klin gærn så det ble mye befriende latter utover kvelden. Herlig!

Mamma til min en av min sønns beste venner ringte meg i kveld. Hun hadde lest her. Det var godt å snakket med henne. Hun er fin 🙂 snill, varm og omtenksom. Kom noen tårer, det pleier det når noen viser meg omsorg. Gjør godt at noen bryr seg om meg.

Ikke hatt så mye smerter fordi jeg går jo på morfin, men veldig trøtt og mye vondt i hodet. Nå er det snart natta kjenner jeg.

Tenker mye på ungene. Blir godt å være alle samlet til jul. Da skal vi være en familie igjen. Ta vare på hverandre og ha det fint. Lurer på når jeg blir operert. Ringer og maser i morgen tenkte jeg.

Categories: Livet mitt | 4 kommentarer

Å være pårørende

hearts-800x473

 

Jeg har jo selv vært pårørende til min mamma og jeg lider når jeg ser hva min mann går igjennom. Han er den som har taklet dette aller dårligst. Han har vært syk rett og slett. I går åpnet han seg endelig og det var vondt å høre han snakke om dette.

Han fortalte at han om kveldene hadde begynt å tenke på min dødsannonse, hvordan han måtte ordne alt slik at det best slik jeg ønsket det, han hadde forberedt seg på å være alene, ha ansvaret for alt. Han lå våken om nettene og grublet og tenke…….høres jo fælt ut og noen vil sikkert stusse over og tenke «herregud så negativ da, hvordan går det an å tenke sånn?» men da har man ikke vært i samme situasjon tror jeg. Vi har alle våre måter å takle dette på, men nå har jo jeg vært syk før, så han tenker vel at det får være måte på å være heldig, nå har hun brukt opp flaksen sin.

Ungene mine tror jeg klarer seg bra. Det virker slik og de sier det går greit, så får vi bare håpe at det stemmer.

Til tirsdagen kommer vår kontaktperson i Bamble kommune hjem til oss. En kreftsykepleier. Hun ringte i dag. Superhyggelig dame, så jeg ser frem til besøket fra henne.

I tillegg har jeg en egen kreftkoordinator som nå ordnet opp alt det praktiske for meg rundt operasjonen, hvor mannen min og min datter kan overnatte osv. Så nå føler jeg meg ivaretatt og det gjør vi alle.

Det teamet som settes i gang når man blir syk er ganske utrolig. Mine kjære har fått all mulig hjelp og de har telefonnummer de kan ringe når de vil.

Det føles godt! Stakkars, jeg kjenner meg igjen. Det var et helvete når det stod på med mamma, så jeg får prøve å være litt til hjelp jeg også 🙂

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , | 6 kommentarer

Blogg på WordPress.com.