
Vi må stå sammen vi fire, selv om det ikke er så lett. Jeg har en sønn som bor i Stavanger og jeg vet han ikke har det lett nå. Han kommer hjem i kveld, hjem til mamman sin sa han. Mammahjertet gleder seg.
På Kragerø sykehus, som er det beste i verden ever, så var de utrolig søte og snille med meg. Det varmer. Dr. Kjellvåg ringte til Skien og sa jeg skulle prioriteres, jeg skulle inn fort. Da har man håp. Håpet brast når jeg selv ringte og spurte om hvordan jeg lå an. Den damen var ikke noe særlig hyggelig. Jeg måtte jo være tålmodig! Lett for henne å si, det er ikke hun som sitter med en svulst i magen og er redd, det er det jeg som gjør. Så da ble jeg forbanna egentlig og det sa jeg.
Litt redd er jeg fordi jeg ikke vet. Jeg vet ikke noe om dette og jeg vil ikke lese så mye heller, men redd er jeg. Gråter ikke så mye nå egentlig, prøver å trøste de rundt meg og jeg er glad det var meg og ikke noen av dem.
Kjære datter er ikke den som sier mye, jeg tenker mye på henne, håper hun deler tankene andre steder, hos sine gode venninner. Bestilte sydentyr for dem i går. De drar til sommeren men de er over seg av glede allerede 🙂 det blir fint for dem.
Ja, jeg er rastløs. Jeg vil at ting skal skje NÅ. Jeg vil vite hvor syk jeg er slik at jeg kan starte kampen. NÅ!!
Nyeste kommentarer