Jeg har jo selv vært pårørende til min mamma og jeg lider når jeg ser hva min mann går igjennom. Han er den som har taklet dette aller dårligst. Han har vært syk rett og slett. I går åpnet han seg endelig og det var vondt å høre han snakke om dette.
Han fortalte at han om kveldene hadde begynt å tenke på min dødsannonse, hvordan han måtte ordne alt slik at det best slik jeg ønsket det, han hadde forberedt seg på å være alene, ha ansvaret for alt. Han lå våken om nettene og grublet og tenke…….høres jo fælt ut og noen vil sikkert stusse over og tenke «herregud så negativ da, hvordan går det an å tenke sånn?» men da har man ikke vært i samme situasjon tror jeg. Vi har alle våre måter å takle dette på, men nå har jo jeg vært syk før, så han tenker vel at det får være måte på å være heldig, nå har hun brukt opp flaksen sin.
Ungene mine tror jeg klarer seg bra. Det virker slik og de sier det går greit, så får vi bare håpe at det stemmer.
Til tirsdagen kommer vår kontaktperson i Bamble kommune hjem til oss. En kreftsykepleier. Hun ringte i dag. Superhyggelig dame, så jeg ser frem til besøket fra henne.
I tillegg har jeg en egen kreftkoordinator som nå ordnet opp alt det praktiske for meg rundt operasjonen, hvor mannen min og min datter kan overnatte osv. Så nå føler jeg meg ivaretatt og det gjør vi alle.
Det teamet som settes i gang når man blir syk er ganske utrolig. Mine kjære har fått all mulig hjelp og de har telefonnummer de kan ringe når de vil.
Det føles godt! Stakkars, jeg kjenner meg igjen. Det var et helvete når det stod på med mamma, så jeg får prøve å være litt til hjelp jeg også 🙂
The story of my life 
Så trist å lese. Jeg har aldri hatt den funksjonen til alvorlig syke familiemedlemmer, så er det er faktisk vanskelig for meg å sette seg inn i. Jeg har i perioder av livet vært så redd for å miste mine nærmeste på brutalt vis at jeg langt på vei har sett for meg livet etter, men det er nok ikke det samme!
Her kan jeg bare ønske dere alle lykke til, og sende masse masse gode tanker! ❤
Tusen takk kjære deg ❤
Jeg kan veldig godt sette meg inn i følelsene til mannen din,for det er fryktelig vondt og vanskelig når den aller nærmeste blir alvorlig syk, og inntil i går visste han jo ikke hvor alvorlig det var, om du hadde spredning eller ikke.
Og så var det jo så nytt, for det er jo ikke lenge siden du fikk kreftdiagnosen.
Det må ha fortonet seg sjokkartet for dere alle, og etter alt du har vært gjennom tidligere i år, så er det klart at det var fryktelig.
Men NÅ vet han jo at du ikke har spredning.
Kanskje han åpnet seg for deg i går om tankene sine nettopp fordi han da fikk vite at du ikke har spredning og at du nå etter alle solemerker blir helt frisk igjen?
Jeg kjenner meg godt igjen som pårørende, både for begge mennene mine, som nå er døde, og for foreldrene mine, så jeg skjønner tankene og følelsene til mannen din.
Det gjør godt å lese om alle tiltakene om er satt i gang for å hjelpe både deg og dine kjære.
Jeg vet at du hadde veldig dårlige opplevelser med helsevesenet i april.
Men som regel synes jeg helsevesenet fungerer godt og gir både den om er syk og de som er pårørende god hjelp. Det er min hovederfaring.
Det er viktig, for selv om du nå skal bli operert og bli kvitt kreften, så kommr nok de neste månedene til å bli utfordrende og krevende, og mange spørsmål kan melde seg gjennom prosessen.
Da er det godt at dere har noen faste mennesker som dere kan henvende dere til og som ivaretar dere alle.
Hils mannen din fra meg og si at jeg sender ham mine tanker.
Men glem ikke, kjære Rita, å ta vare på deg selv!
Og bruk alle hjelperne når du trenger dem. når du er usikker og når du har spørsmål.
Varme klemmer til deg og hele familien! ❤
Han sender klem i retur og er så glad at noen bryr seg 🙂 Han spiser og sover igjen nå så det er jeg glad for. Jeg var skikkelig bekymret for han jeg!!
Ja, jeg var sint i april, med rette syns jeg, men nå er det greit. I går ringte kreftsykepleieren i min egen kommune meg og hun kommer til tirsdagen. Apparatet rundt er velsmurt igjen 🙂
Tusen takk for gode ord kjære deg . Stor klem ❤
Kjære lille venn
Den som er syk har gjerne litt mer «koll på situasjonen», jeg kjenner meg igjen som pårørende. Ikke like beint og selv om man forsøker å la være å male fanden på veggen, sniker han seg frem – på sengekanten.
Hils og si at jeg tenker på ham, også 🙂
Mormorklem 🙂
Han sender en varm hilsen tilbake og sier tusen takk for støtten. Ja, han har prøvd å være fornuftig, men klarte det ikke helt, men det er greit syns jeg. Klem i retur