Bygningen er ikke skremmende i seg selv. Det er innholdet som skremmer meg. Jeg går mot inngangsdøren og uten at jeg kan noe for det dras blikket mitt opp til vindu nr. 2 fra høyre, 2. etasje. Mammas rom. Rommet hvor det var så mye smerte, så mye vondt, så mye latter, oppturer og nedturer. Det ser ikke slik ut i dag som det gjorde.
Før var det sykehjem, så var det palliativ avdeling. Nå er det pasienthotell i 3. etasje. 2. etasje har noen rom for slike som meg. Dersom det skulle skje oss noe, få feber ol så har vi rom til oss. Hvor de hvite englene jobber 🙂
1. etasje er stedet hvor du får cellegift og der var jeg i går og møtte Dr. Karin Myklebust som nå er min favorittlege. Hun var helt fantastisk og overtar nå alle mine bekymringer og holder kontakt med Ullevål slik at jeg slipper å spørre om alt mulig flere ganger.
Hun var rene medisindepoet. Her skal man ikke lide unødvendig det er helt sikkert. Her kunne jeg få alt jeg trengte av lindrende medisiner, det var bare å rope ut.
Jeg skal ha en cellekur som heter ECX. Kuren består av tre forskjellige cellegifter. Epirubicin og cisplatin gis intravenøst, Capecitabine gis i tablettform morgen og kveld. Behandlinger varer i ca. 5 timer og gis hver 3. uke (den intravenøse biten)
Bivirkninger kan være kvalme, diare, hudreaksjoner, mukositt, tretthet, svimmelhet. Håret forsvinner (bryr meg ikke).
Dersom jeg får feber så MÅ jeg ringe til sykehuset, det kan være farlig da det kan være tegn på infeksjon. Da blir jeg enten kjørt eller de henter meg i sykebil. Vi snakker ikke om å være flink jente nå fikk jeg beskjed om. Her skal ringes umiddelbart når jeg merker noe.
God håndhygiene, holde meg unna folk som er syke osv.
Jeg har bestemt meg for at dette ikke blir så ille. Vi tar en dag av gangen og ser ikke på det som gift, men som noe som skal gjøre meg frisk.
Dette går bra 🙂 🙂
The story of my life 
Nyeste kommentarer