Det er litt spesielt når man tar seg en tur på mitt yndlings-shoppingsenter Brotorvet å møte mennesker som vet at jeg er syk.
Noen jeg møter unngår meg, og det er helt greit. Det må de gjerne gjøre, andre står der med åpne armer og vil bare klemme på deg. Åhhhhhhhhhh så godt det gjør 🙂 noen vil spørre hvordan du har det, andre vil helst ikke snakke om det og det er også helt greit!
Men det mest spesielle er når jeg møtte et par stykker som stod der som om jeg var et spøkelse på to bein. Munnen åpen og haken ned på brystkassa, kan du se det for deg? «Hva gjør du her? er ikke du ………….. altså…….er ikke du …….kremt…. veldig syk………altså nesten død liksom»? «Nei» svarer jeg (inni meg tenker jeg om jeg skal beklage, men finner fort ut at det kanskje ikke egner seg helt) «som du ser så står jeg her, høyst levende og har det faktisk ganske bra akkurat nå»………
Etterhvert under samtalen så skjønner jeg at ryktene går, men ryktene som går er ikke sanne. Ryktene om min snarlige død er sterkt overdrevet og det ønsker jeg å poengtere. Blir noen av dere skjønninger som følger meg spurt om hvordan jeg har det så for all del si at jeg klarer meg helt fint. Jeg ønsker jo tross alt ikke å skremme vettet av folk bare ved å vise meg på ute!
Nydelig dag til alle. Glad i dere ❤
The story of my life 
En fjær blir ofte til fem høns Rita , , slik har det alltid vært synd men sannt .Flott at du hadde deg en fin handle og titterunde , det hjelper det selv om en møter på folk som tror de vet bedre (påsegvitere) Kos deg i dagen , , klem :))))
Har ledd litt av det i ettertid Ingjerd 🙂 Jeg har fine dager nå, føles godt. Klemmer i natten (får ikke sove 😦 )
Ja da, dette fikser du. La de andre stå der å gape. Det ble ganske så humoristiskt for meg!!!! Folk skravler og noen vil visst misforstå. Vi hadde en sånn rar sak her for noen år siiden. En av nabobygdas kjente var plutselig erklært død, noe han slett ikke var. Men «alle» hadde sett sykebiler og jeg vet ikke hva. Til slutt gikk mannen til avisen. Med stort bilde og store bokstaver fortalte han, at nei, han var ikke død, hadde heller ikke vært syk, men hunden, ja han hadde gått til de evige jaktmarker. Derfor møtte folk den dagen en mor og en datter som gråt og ikke orket å prate. Sånn kan det gå. Finfint at du kommer deg ut innimellom sakene. Jeg heier på deg! 🙂
Næmmen jøss for en historie 😦 du snakker om hva folk får seg til 🙂 Klart jeg må ut, jeg lever jo ! Store klemmer Randi!!
Kjære lille venn
Høyst i live og takk for det.
Mormorklemmer 🙂
Ja, jeg lever jeg mormor og det har jeg tenkt å gjøre i maaaaaaaaaaaaaaaaaaange år til!! Jeg vil også bli bestemor skjønner du 🙂 Kos