Som dere vet har jeg ikke skrevet noe på FB om sykdommen min, og slik skal det være. Dette var også i samråd med min familie. Men jeg har et behov for å skrive om det så bloggen var helt greit, fordi den er min og jeg trenger ikke å dele den om jeg ikke ønsker det.
Vi leser jo stadig om folk som legger ut om sykdommene sine, både kjente og ukjente og min mann sa til meg i dag. » Jeg liker ikke måtte bla opp i avisene nærmest daglig for å lese at noen er døde av kreft, jeg orker det ikke, det gjør vondt og jeg liker ikke å se at de ikke klarer seg. Legger de ut sine historier for seg selv eller for å hjelpe andre som er syke? hjelpe pårørende? De hjelper ihvertfall ikke meg, jeg blir bare redd når jeg ser de stadig får tilbakefall og ikke klarer seg»
Det fikk også meg til å tenke litt. Jeg så ha hadde det vondt, og det gjør meg også vondt. Det gir oss som er syke et lite smell direkte i fjeset når man leser om tilbakfall og død. Jeg tenker på alle de jeg møter når jeg tar cellegift, spesielt ei jeg har blitt glad i, jeg ønsker jo at vi alle skal klare oss og bli friske, så jeg leser ikke disse historiene jeg nå. Jeg hopper over dem rett og slett.
Det var vondt å se min kjære i dag, han traff meg midt i hjertet med ordene sine…
The story of my life 
Ja det er sikkert vondt å lese for pårørende ,det har jeg hørt andre si også ,men jeg ønsker deg ihvertfall
god bedring ,og håper at du blir kvitt kvalmen og det hele i dag ,klem ;)))
kjære lille venn
Tragedier selger bedre enn solskinnshistorier.
Dessverre 😦
Mormorklem 🙂
Det er sant det Rita, man hører mest om de som ikke klarer seg. Men heldigvis er det mange som blir friske.
Jeg føler med Finn det er mange tanker i den situasjonen som pårørende. Det vet jeg alt om. Heldigvis så har man blitt mere åpne og tør prate om kreft også.
Syntes dere er flinke som er så åpne og tør prate om det. Glad i dere, klem til dere begge to. ❤️
Ikke lett det der, men det er da heldigvis mange solskinnshistorierer også, selv om de ikke vanligvis kommer i avisen. Vi har fulgt ei jente gjennom sykdommen i vårt lokale blad. Vi kjenner foreldrene og for oss har det vært lettere å snakke om det og å snakke med dem. Vi vet jo hva hun har opplevd pga. det trykte ord og at ting gikk opp og ned. Hun ble frisk og det er så herlig etter år med vondt. Tror det er godt at dere klarer å sette ord på det vonde og velge vekk det dere ikke orker. Ikke alt i livet er for alle, det er sant. Del der du føler for det du, men jeg er sikker på at du er til stor hjelp med dine ord. For oss som står og ser på er det ikke alltid lett. Dine ord får meg til å bearbeide tidligere opplevelser med nær familie og venners sykdom. Sender deg nok en varm klem og håper dagen blir fin!
Det må være vanskelig å lese om, vanskelig å holde optimismen oppe. Hadde de enda skrevet mer om alle de som faktisk blir friske av kreft, for det er jo en vanvittig høy prosent, og det hadde vært fint å høre mer om deres personlige historier i stedet. Kreft er slitsomt for den det gjelder, men også for de rundt.
Klemmer
Ja, jeg er enig med deg. Det er liksom bare de vi mister som kommer frem i media og vi som står midt oppi dette syns ikke alltid det er like greit å få midt i fleisen. De fleste blir faktisk friske, det er helt sant 🙂
Helt klart at for dem er det terapi, men jeg skulle ønske det var mer om de som klarte seg også, fordi det er enda mer av dem. Og må alt ut i avisene? Ikke lett den der. Tusen takk for klem Jorunn 🙂 🙂
Ja det må være vanskelig å lese om alle tilfellene som ikke ender godt 😥
Samtidig skjønner jeg dem som skriver om det også, for dem er det kanskje en «hjelp» i sorgen.
Sender en klem fra meg til dere begge to ❤ 😀