Monthly Archives: mars 2014

Er helt utslitt. Har ikke et snev av energi i kroppen. Jeg er totalt tappet for krefter. Cellekuren denne gangen ligner ikke på noen av de jeg har hatt før.

Klarer ikke å få i meg nok mat, det renner bare ut igjen 😦 dette pga cellegift-tablettene. Ikke har jeg fått timer til blodprøver heller. Føler meg i ingenmannsland. 5 mndr har gått siden jeg fikk diagnosen og hva har skjedd??? Jeg er like full av kreft og ikke får jeg svar når jeg spør. Ufattlig sliten av å gå slik og de rundt meg begynner å bli slitne de også. Hva skal jeg gjøre nå? Ikke lett å holde motet oppe når hverdagen består av kvalme, diare, redsel og usikkerhet.

Beklager sutring!

Formen er stigende. Kvalmen er i ferd med å slippe litt av grepet i meg og jeg øyner en mulighet til å tilbringe litt tid ute i dag.

Finn har reist for å trene, men når han kommer hjem skal vi se om vi ikke får satt ut litt hagemøbler, sette frem litt krukker og kanskje jeg kjøper noen stemor på hagesenteret i morgen, vi får se. Glad vi går mot lysere tidere, det gjør dagene litt lettere å bære.

Jeg håper virkelig at noen gir meg en operasjon etter dette slitet, slik at jeg ikke går igjennom dette til ingen nytte.

Husk å stille klokken i natt da dere.

Glad dere finnes, hver og en av dere ❤ ❤

Syns det er merkelig at jeg skal starte ny kur før jeg får vite hvordan de siste bildene mine er, men jeg tør jo ikke annet enn å gjøre som dem sier. Så i morgen kl. 0800 er vi igang igjen med ny cellekur. Jeg prøver å kvinne meg opp og si til meg selv at jeg skal IKKE bli dårlig, jeg skal takle dette, jeg skal takle alt bare jeg blir frisk!

Nå har jeg nærmest sett døden i hvitøye da er cellekur en pingleting, men jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å overbevise meg selv.  Men jeg prøver!!!!

Igjen må jeg sende en hilsen til alle snille dere som støtter meg og heier på meg. Beklager jeg er dårlig til å kommentere hos dere, men jeg leser!

Store klemmer og glad i dere alle ❤

Dette har vært noen utrolige vanskelig og tøffe dager. Tankene flyr alle veie. Jeg kjenner meg totalt hjelpesløs og ganske desperat.

NOEN MÅ HJELPE MEG/OSS!!!!!!!!!!!

Nå er vi mer eller mindre overlatt til oss selv helt frem til fredagen. Først da har vi time på sykehuset i Skien igjen. Så lang tid bruker Ullevål på å lage ferdig min journal slik at legen min kan få sett hva som egentlig skjedde på tirsdagen.

Kroppen min jobber mot meg, det kjenner jeg. Jeg har smerter jeg ikke har hatt før, en venstre bryst som er rødt og hovent og tankene går jo nå til at det har spredd seg.

Jeg er livredd. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg føler meg overlatt i et stor svart vakum.

Huset vårt koker av ubesvarte spørsmål, mannen min er redd, ungene er redde og hodet mitt er i ferd med å eksplodere snart. Det virrer 1000-vis av ubesvarte spørsmål oppi der. Hvorfor kan de ikke operere dersom svulsten blir mindre? osv osv.

Tatt kontakt med en lege i kommunen som har kontakter med et sykehus i Boston som skal være veldig gode på dette. Dette koster penger, masse penger, men det får ikke hjelpe. Kan ikke norske leger hjelpe meg gjør jeg alt for å få hjelp andre steder.

Jeg skal også be om en second opinion på radiumhospitalet ang andre typer cellekurer. Nå gjør jeg alt!!!!!!!!!

Vær så snill. hjelp meg der ute, jeg er for ung til å reise fra mann og barn, jeg vil ha tilbake livet mitt, VÆR SÅ SNILL!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Som dere leste på innlegget Status så fikk jeg informasjon fra legen om alt som kunne skje og dere leste også at jeg gråt og var fortvilet.

Nå skjedde det som IKKE skulle skje. Jeg har fått dødsdommen. Servert mitt i trynet. Pang!

En slik operasjon som jeg skulle hatt startet alltid med lapraskopi for å sjekke at det ikke finnes spredning i magen/buken. Dessverre fant de spredning mot bukhinnen hos meg og operasjonen ble avbrutt etter bare to timer. De fant også dødt vev rundt forbi noe som betyr at jeg har hatt spredning etter oppstart av cellegift. Man kan da ikke operere fordi man må settes på cellegift igjen.

Men all den tid jeg har operasjonshull må jeg vente i to uker. Jeg trodde da at jeg kunne få denne operasjonen etter ny cellegift men så enkelt er det ikke, og spør meg ikke hvorfor. Jeg skjønner ikke alt.

Men jeg ba legen om å være ærlig og jeg har veldig dårlige prognoser. Fra å være en pasient som stod på listen over de som kan opereres står jeg nå på listen over palliativ behandling. Altså lindrende behandling så lenge jeg kan. Og ingen vet hvor lenge det er.

Det finnes et lite halmstrå og det er en type operasjon som aldri har vært utført i Norge før, men det er ikke et tilbud jeg har fått men de har lovet å kanskje ta det opp til vurdering. Da fjerner de hele magesekken og bukhinnen, heller varm cellegift i buken som skal ligge der noen timer. Såkalt Sugarbakerbehandling. Denne behandling er så risikofylt at jeg fikk beskjed om at alle sår og skjøter kan sprekke og at man ikke gav noen som helst garantier for overlevelse.

Slik jeg står i dag så blir jeg altså ikke frisk. Egentlig så er det bare snakk om tid og at jeg skal ha det godt i den tiden jeg får lov å være her.

Som alle forstår har jeg og familien min et helvete i disse dager og vi må ha litt tid på oss til å fordøye dette. Det var ikke slik det skulle bli.

Jeg har grått meg tom for tårer, og jeg totalt utslitt. Kampviljen kommer nok tilbake men akkurat nå er jeg ufattlig lei meg, forvirret og redd. Jeg skal altså dø. Ikke bli bestemor ikke se barna mine vokse opp. Jeg skal planlegge begravelsen min. Jeg skal faktisk dø……………faen.

Så nå er jeg hjemme igjen og det var ikke slik det skulle bli 😦