Fikk nytt sammenbrudd i går kveld og har vært på Telemark sentralsykehus i dag for å snakke med legen min og veien videre. Vi har jo hele tiden gått og håpet at noen skal gi oss et håp vi kan klamre oss til, men slik ble det altså ikke.
Spredningen til bukhinnen er som om noen har strødd salt på den. Der ligger disse små kreftcellene og bare ulmer og man vet ikke om når de eksploderer og setter full fart rundt i stystemet mitt.
Legene min vet ikke engang hva slags cellekur hun skal sette meg på fordi det finnes ingen som er målbare. Altså man kan ikke gå inn operativt hver måned for å sjekke om dette fungerer. Hun håper hun kunne finne noe på blodprøvene mine som kunne gi svar men ingen ting der heller.
Så ja, vi snakker nå bare om tid og ikke om når jeg blir frisk fordi det blir jeg ikke, den saken er klar. Selv om jeg har kontakt med en annen lege så mener min lege på sykehuset at det ikke finnes noen mirakelkur rundt i verden, det finnes ikke noen behandling andre steder som de kan anbefale meg, hadde de visst at det fantes ville jeg fått den.
Så nå sitter jeg i en gråteboble jeg sliter med å komme utav. Jeg tenker på Finn og ungene som vil få det vondt når jeg ikke er her mer. Jeg tenker på alle som er glad i meg som vil savne meg, jeg tenker på at jeg aldri skal bli bestemor, høre barnelatter rundt i hagen og at jeg og Finn ikke får våre drømmer oppfylt i sammen. Finn som er min store kjærlighet, han skal jeg forlate? Han har det vondt, han gråter med meg og uten meg og jeg vet ikke hva vi skal gjøre.
Hvordan takler man egentlig å få beskjed om at man ikke får leve mer? Jeg vet ikke fordi jeg takler det ikke. Ikke enda ihvertfall.
The story of my life 
❤
Kjære, kjære Rita. Her gråter jeg med deg. Fatter ikke hvorfor. Urettferdig er det, fryktelig urettferdig. Skulle gjerne skrevet en hel masse her om takling av tanker, følelser og hvordan du bør leve videre, men vet ikke om du ønsker sånt nå. Tror du først skal ta en dag av gangen og finne ro inne i deg selv. Tenker på deg vennen og gråter sammen med deg og dine. Klem
Det var veldig trist å lese kjære deg. Gråter og tenker mye på deg og dine. Skulle så gjerne ha kunne hjulpet deg. Vhis du orker og har lyst til å få besøk av meg så si i fra. Jeg kommer gjerne ned til deg. Ønsker deg en så god dag som mulig og masse klemmer fra meg
åh nei dette er ikke mulig… det må da vel være noen der ute som kan hjelpe deg vel !!!! dette er jo helt forferdelig… kan bare forestille meg hva dere nå går igjennom med all den usikkerheten.. og jeg har ikke ord som passer å si akkurat nå, for nå gråter jeg med dere der hjemme hver eneste dag ❤ hadde så håpet jeg skulle få komme å besøke deg nå når operasjonen var ferdig og du var på beina igjen..<3 mange klemmer fra meg til deg og dine ❤
Hei på deg! Nå har jeg lest innleggene dine og skjønner at du er i en fortvilet situasjon. Og at det svirrer mange tanker rundt i hodet ditt. Tanker som vi andre ikke klarer å sette oss inn i. Alle drømmene du ikke får oppleve. Skjønner at det må være utrolig tungt for deg og dine om dagen. Jeg håper at du har ork til at jeg kan komme nedover til deg en dag?! 😊. Ta vare på deg selv så godt du kan, vennen. Sender deg mange klemmer og tanker. 😘. Hilsen dine navnesøster.
Kjære lille venn.
Jeg vet ikke. Jeg kan ikke gi noen råd. Jeg kan bare sende en virtuell klem og skrive at du er i mine tanker.
Klem 🙂
Jeg har ikke noe svar Rita, jeg veit bare at mamma og pappa fant ut av det, men mamma var jo en del år eldre enn deg når hun fikk beskjeden.
Sender en trøsteklem og håper du kan finne styrke til å kose deg med familien 🙂