Daily Archives: oktober 16, 2014

Det går opp åsså går det litt ned igjen

387374-10-1258938862224

Jeg sitter her alene og plutselig bare renner tårene. Tankene spinner rundt alt hva jeg har vært igjennom og jeg blir helt overveldet av følelser. Det knyter seg i hjertet mitt og det føles nesten som om jeg ikke får puste. Vil ikke tenke, prøver å skyve det vonde bort, men det er for sent. Hjernen min er full av tanker og glimtene fra det siste året kommer fort.

Først når jeg fikk diagnosen slengt i ansiktet 05. november 2013. Alene på Kragerø sykehus, bilturen hjem husker jeg ingen ting av. Alle telefonene rundt til familien, tårene som rant ustanselig. Hva skjer nå? Hvorfor skjedde dette meg?

Cellekurene, smertene, kvalmen, redselen alt skyller inn over meg, overtar kroppen min og engletårene, jeg kaller dem det fordi de er så store, renner stille nedover kinnene mine, jeg gjør ikke noe forsøk på å tørke dem bort. Så dødsommen, som et helvete på jord oppleves dette. Legen som er så arrogant, mannen min som gråter slik jeg aldri har sett han gråte før, smerten står skrevet i ansiktet hans som jeg nesten ikke kjenner igjen. Pappa som gir meg en klem, den første på 30 år tror jeg, tårene i øynene hans. Åhhhh det gjør så vondt å se de som er glad i meg gråter sånn!. Ungenes sjokk når jeg forteller at de skal miste meg, Thomas som banner, skriker og slår i veggen, hvor vondt var det ikke for han å være alene i Stavanger? jentungen som skjøv meg unna, var sint og skarp, hvor vondt var ikke det å se henne gå her og være så redd?

Operasjonen, stentet i halsen som nesten tok livet av meg. All kvalmen, spyingen, smertene. Herregud så nære det var og så mye jeg har tålt. Det skulle nesten vært på film så folk faktisk forstod hvilket helvete dette har vært. Alle som opplever kreft har et helvete. Ingen skjønner før man har vært der selv. Du er redd hele tiden, samtidig så kjemper du en kamp som er helt vill. Og det er greit å kjempe dersom utgangspunktet er rettferdig, men det føltes som om jeg var dømt på forhånd, derfor ble kampen ekstra voldsom.

Hjelpe seg som jeg gråter. Hele kroppen er sår og vond og jeg bare sitter å hikster. Skjønner ikke hva som kom over meg. Sorg og glede om hverandre. Glede fordi jeg har begynt å jobbe igjen, sorg fordi jeg hele tiden blir påminnet sykdommen min pga utfordringer når det gjelder mat. Liten forståelse hjemme at jeg faktisk fortsatt er preget av sykdommen, men det er en forventning til at nå er alt ved det gamle. Det blir det aldri. Jeg er endret som person og ingen ting vil bli som det var før. Det må det være forståelse for. Pr i dag er det ikke det.

Alle sier jeg har vært så sterk og det har jeg kanskje, men det tror jeg mange ville vært. Det kommer til et punkt at det eneste valget du har det er å være sterk. Samtidig har jeg vært livredd. Jeg har aldri vært så redd ihele mitt liv. Det å få beskjed om at jeg snart skulle dø gjorde at jeg fikk helt panikk. Det var helt absurd egentlig. Jeg ville ikke dø, jeg skulle ikke dø, men noen fortalte meg at jo det skal du!

Livet mitt er helt annerledes. Jeg lever mer enn før og nå kjenner jeg at tiden går altfor fort. Jeg ønsker den skal stanse opp og gå sakte fordi jeg vil nyte mer. Jeg vil ikke at ting skal gå så fort. Nå ønsker jeg bare å være sammen med venner og kose meg.

Så gråter jeg igjen….tårene lager våte flekker på lårene mine, men det føles ikke så ille nå, det måtte ut bare tenker jeg. Jeg er heldig. Jeg lever!!! Tusen takk hvem det nå enn var som sørget for at jeg har kommet dit jeg er i dag. ❤ ❤

Categories: Livet mitt | 6 kommentarer

Blogg på WordPress.com.