Jeg sitter her alene og plutselig bare renner tårene. Tankene spinner rundt alt hva jeg har vært igjennom og jeg blir helt overveldet av følelser. Det knyter seg i hjertet mitt og det føles nesten som om jeg ikke får puste. Vil ikke tenke, prøver å skyve det vonde bort, men det er for sent. Hjernen min er full av tanker og glimtene fra det siste året kommer fort.
Først når jeg fikk diagnosen slengt i ansiktet 05. november 2013. Alene på Kragerø sykehus, bilturen hjem husker jeg ingen ting av. Alle telefonene rundt til familien, tårene som rant ustanselig. Hva skjer nå? Hvorfor skjedde dette meg?
Cellekurene, smertene, kvalmen, redselen alt skyller inn over meg, overtar kroppen min og engletårene, jeg kaller dem det fordi de er så store, renner stille nedover kinnene mine, jeg gjør ikke noe forsøk på å tørke dem bort. Så dødsommen, som et helvete på jord oppleves dette. Legen som er så arrogant, mannen min som gråter slik jeg aldri har sett han gråte før, smerten står skrevet i ansiktet hans som jeg nesten ikke kjenner igjen. Pappa som gir meg en klem, den første på 30 år tror jeg, tårene i øynene hans. Åhhhh det gjør så vondt å se de som er glad i meg gråter sånn!. Ungenes sjokk når jeg forteller at de skal miste meg, Thomas som banner, skriker og slår i veggen, hvor vondt var det ikke for han å være alene i Stavanger? jentungen som skjøv meg unna, var sint og skarp, hvor vondt var ikke det å se henne gå her og være så redd?
Operasjonen, stentet i halsen som nesten tok livet av meg. All kvalmen, spyingen, smertene. Herregud så nære det var og så mye jeg har tålt. Det skulle nesten vært på film så folk faktisk forstod hvilket helvete dette har vært. Alle som opplever kreft har et helvete. Ingen skjønner før man har vært der selv. Du er redd hele tiden, samtidig så kjemper du en kamp som er helt vill. Og det er greit å kjempe dersom utgangspunktet er rettferdig, men det føltes som om jeg var dømt på forhånd, derfor ble kampen ekstra voldsom.
Hjelpe seg som jeg gråter. Hele kroppen er sår og vond og jeg bare sitter å hikster. Skjønner ikke hva som kom over meg. Sorg og glede om hverandre. Glede fordi jeg har begynt å jobbe igjen, sorg fordi jeg hele tiden blir påminnet sykdommen min pga utfordringer når det gjelder mat. Liten forståelse hjemme at jeg faktisk fortsatt er preget av sykdommen, men det er en forventning til at nå er alt ved det gamle. Det blir det aldri. Jeg er endret som person og ingen ting vil bli som det var før. Det må det være forståelse for. Pr i dag er det ikke det.
Alle sier jeg har vært så sterk og det har jeg kanskje, men det tror jeg mange ville vært. Det kommer til et punkt at det eneste valget du har det er å være sterk. Samtidig har jeg vært livredd. Jeg har aldri vært så redd ihele mitt liv. Det å få beskjed om at jeg snart skulle dø gjorde at jeg fikk helt panikk. Det var helt absurd egentlig. Jeg ville ikke dø, jeg skulle ikke dø, men noen fortalte meg at jo det skal du!
Livet mitt er helt annerledes. Jeg lever mer enn før og nå kjenner jeg at tiden går altfor fort. Jeg ønsker den skal stanse opp og gå sakte fordi jeg vil nyte mer. Jeg vil ikke at ting skal gå så fort. Nå ønsker jeg bare å være sammen med venner og kose meg.
Så gråter jeg igjen….tårene lager våte flekker på lårene mine, men det føles ikke så ille nå, det måtte ut bare tenker jeg. Jeg er heldig. Jeg lever!!! Tusen takk hvem det nå enn var som sørget for at jeg har kommet dit jeg er i dag. ❤ ❤
The story of my life 
Gråt du, det renser liksom opp i tankesettet. De pårørende reagerer så forskjellig at det nytter ikke å tenke på det. Du er du nå, og om du er forandret, så er du det. Merkelig om man ikke skulle forandre seg etter det du har vært gjennom mener jeg. Føler med deg jeg. Du har vært vettskremt. Dine har hatt sin redsel og sinne. Hadde vært supert om du hadde vært akkurat som før, men det er du ikke. Nå er du en enda bedre utgave av deg selv, mener jeg. Du har lært så utrolig mye gjennom alt det vonde du har vært i gjennom. Du har lært at du kan, at ikke alle andre har rett og at det er en fortsettelse. Superstolt av deg. Kjempeklem kommer din vei. La tårene dryppe og de på det som en renselse.
Tusen takk Randi for dine alltid kloke ord. Du er jammen i meg helt unik 🙂 En bedre utgave av meg selv…………..det skal jeg huske på!! ❤ tusen takk 🙂
vet nesten ikke hva jeg skal si. Det er klart det går opp og ned for deg etter det du har gått igjennom og fortsatt går igjennom. Godt å høre at du har begynt å jobbe igjen. Synes du trossalt er sterk jeg, vet ikke om jeg hadde vært like sterk. Familien din må gjennom prosessen de også, og alle tar det på forskjellige måter. HUff dete var vanskelig. Håper du forstår hva jeg mener. Tenker mye på deg vennen min. Klemmer fra din «gamle» klassevenninne. Håper at du kommer til treffet vårt i desember. 🙂
Ikke så mye å si Hilde, du har hjulpet meg så mye allerede ❤ Når skal det være treff i desember og hvor??? Stor klem
Det er bare bra å få det ut, gråt og tårer renser kroppen 🙂
Det er en omveltning for familien også, dem vil så gjerne at alt skal være som før, men helt klart, det blir det aldri 🙂 hjemmefronten kommer nok til å skjønne det snart, noen ganger tar det bare litt tid 🙂
Takk Jorunn for at du forstår………..faen, unnskyld, heller. Jeg savner guttungen i Stavanger, jeg trenger han her hos meg, men det er ikke så ofte vi møtes. Men det vil vel bli bedre etterhvert. Jeg vil helst bare ha alle rundt meg jeg vettu. Skikkelig egoist!!