Jeg kjente det allerede når jeg våknet i går at det var noe som skulle skje. Hodet verket og jeg hadde aller mest lyst til å bare dra dyna over hodet og sove videre. Men jeg fikk da karret meg på jobb og gjort det jeg skulle, men innrømmer at tankene var litt all over the place.
I bilen på vei oppover til sykehuset ble jeg dårlig, kvalm og hodepinen satt igang for fullt, helt typisk når jeg gruer meg til noe. Enda det å skulle ha kontroll egentlig ikke er noe å grue seg for. Det gjør jo ikke vondt eller noe sånt, det er liksom bare hele greia.
Mannen min innrømte at han hadde det på samme måten, ingen av oss har jo egentlig lyst til noen gang mer å sette våre ben på et sykehus. På innsiden av dørene kom alt over meg. Alle minner, alle turene jeg gikk rundt i gangene, smertene, kvalmen, all redsel, jeg ville aller helst bare snu og styrte til bilen og rase hjem og hjemme meg under dyna. Men jeg kunne jo ikke det. Jeg slapp å vente så lenge heldigvis, kom inn med engang. Greit å bare få det overstått.
Jeg gav beskjed om at jeg ikke er så lett å stikke, og de måtte prøve fire ganger før de fikk veneflonen på plass. Stakkars skjønne engler, de svettet litt. Jeg sa det var vanlig og alle var litt forundret over at jeg ikke hadde en anmerkning i journalen min. Det burde det vært fordi da kunne jeg fått time på dagtid og fått hjelp av anististisykepleier, de er rå på å stikke.
Jeg måtte ha kontrast i årene og den følelsen er litt merkelig. Som om hele kroppen blir veldig varm og jeg er litt alergisk så jeg kjente jeg var nær ved å svime av, det gikk greit helt til jeg skulle reise meg opp, da deiset jeg på gulvet gitt 😦 det gikk bra, slo meg ikke noe spesielt.
Tankene går når du er ferdig. Hvordan så bildene ut? Er alt bra? Jeg gråt en skvett også, jeg er emosjonell for tiden, helt vanlig og ikke noe å være forundret over. Jeg griner når jeg føler for det, driter i det egentlig. Så nå er det bare å vente da. Smøre seg med tålmodighetskremen jeg ikke har. Blir to lange uker…………
Sender til slutt en varm og styrkende hilsen til kjære Ragnhild som jeg i går fikk vite har blitt syk. Jeg tenker på deg vakre, nydelig du. Du skal bli frisk kjære. Vi skal klare dette vettu. Jeg er her for deg kjære venn. Du må ALDRI gi deg. Du skal jo bli bestemor i september, det blir jo så fint. Om du lover å bli frisk så lover jeg å komme på besøk 🙂 Tenk å bli så glad i noen man aldri har møtt. ?? Er det ikke fint? Vi skal jo diskutere TDF til sommeren, du som er helt rå på sykkelsporten, hvem skal jeg diskutere med om du ikke er her? Kjære Ragnhild, jeg skal kjempe sammen med deg. Du vet det?
Store varme klemmer og jeg sender styrkende tanker din veg. Glad i dere dere ute ❤ < ❤
The story of my life 
Nyeste kommentarer