Åpent brev til helseminister Høie

I november 2013 fikk jeg kreft i magen og fikk først dødsdommen i mars 2014 men heldigvis tok de feil så jeg ble operert i april allikevel. Etter å ha fjernet både magesekk og milt fikk jeg også komplikasjoner etter operasjonen og gikk ned 20 kg. Sommeren 2014 var jeg nær ved å dø men heldigvis klarte jeg meg. November samme år begynte jeg så smått å jobbe igjen. I januar/februar jobbet jeg 60% og hadde 40% av min stilling dekket av arbeidsavklaringspenger som er 66% av ordinær lønn. All den tid jeg følte meg sterkere og sterkere bestemte jeg meg i mars for at jeg ville jobbe 80%.  Jeg rådførte meg med legene mine og de sa at all den tid jeg ønsket det selv så var det et godt tegn men det var ikke vanlig at folk kom tilbake på jobb så tidlig. Normalt begynte man å jobbe 1-2 år etter en slik operasjon og sykdom. Lite ante jeg da hvilke problemer dette skulle få.

Friske folk er på jobb og selv om jeg hadde hatt en alvorlig sykdom så følte jeg meg såpass sterk at det å jobbe var som medisin for meg. Jeg har mine plager med smerter i kroppen etter cellegiften og jeg sover dårlig. Matinntaket er så som så men jeg lever og jeg velger å fokusere på det positive i livet mitt.

Jeg har merket etterhvert at det ikke er greit at jeg skal opp i 100% fra 01. september . Det orker jeg ikke så jeg tok en tlf til NAV og får da beskjed om at dette vedtaket var et enkeltvedtak og ikke reversjerbart. Og dette hadde selvfølgelig ikke jeg fått med meg. Hvor er logikken hen? Hvorfor kan jeg ikke få lov til å forlenge 80%’en ut året? 1 år til. Så lenge jeg har et behov?  Hvorfor får jeg ikke lov til å jobbe redusert i den tiden jeg trenger for å bli helt frisk?  Dette er IKKE en kritikk til NAV Bamble( de har vært helt fantastiske) men til systemet og reglene.

Jeg er egentlig fly forbanna på hele greine. Når man har en alvorlig kreftsykdom så burde man få lov til å bruke tiden til å komme seg på beina igjen. Sykepengerettighetene burde vært forlenget før man gikk over på arbeidsavklaringspenger. Det er mye å sette seg inn i og helt ærlig man er ikke helt seg selv når man gjør avtaler her og der. Det er jo ikke slik at jeg ikke vil jobbe jeg orker bare ikke å jobbe 100%!!! Joda jeg kunne sikkert si opp 20% av stillingen min men hvorfor skal jeg det? Jeg skal jobbe fullt jeg bare ikke akkurat nå.  Jeg kunne sikkert søkt om permisjon uten lønn også i 20% men nå er dette blitt en prinsippsak for meg. Dette syns jeg er dypt urettferdig!! Jeg er 53 år og ønsker å jobbe i mange år til men med et slikt regelverk så kan det godt henne at kroppen min sier stopp og at jeg ikke kan jobbe. Er vi tjent med det?