Monthly Archives: august 2015

Folk spør meg stadig om jeg er redd for tilbakefall. Jo jeg er det men ikke sånn kjemperedd. Jeg fikk vite at for hver uke som går uten at jeg får tilbakefall så er sjangsen for at jeg får det mindre og mindre. Og det er en god trøst syns jeg. Men jo jeg tenker på det innimellom. Spesielt når det nærmer seg kontroll. Tiden mellom kontrollen og svaret er verst. Men husk at jeg har vært så redd som det går ann å bli . Når jeg fikk dødsdommen. DA var jeg redd. Kjemperedd. Vettaskremt rett og slett.  Kanskje det er derfor jeg ikke føler så mye redsel nå. Jeg vet ikke. Hva hjelper det å være redd egentlig? Ingen ting. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg håper og tror at kroppen min er kreftfri og at jeg skal slippe dette  helvete en gang til.

Jeg har folk jeg kjenner som ikke er så heldig som meg. Som kjemper en kamp de er dømt til å tape. De er redde. Jeg er redd med dem. Jeg tenker på dem og heier på dem. Hver dag. De er jeg redd for men ikke for meg selv. Ikke så mye ihvertfall. Kanskje bare litt………

09. september er det kontrolltid igjen. Da er det å pumpe kroppen full av kontrastvæske og la det stå til. Klart jeg er spent. Jeg er alltid spent før en kontroll og ventetiden til jeg får svar er fæl. Denne gangen vil det ta tre lange uker før jeg vet noe. Det er nesten umenneskelig lang tid spør dere meg. Men hvem bryr seg? Ikke legene. De har alltid så mye de skal ha gjort og så liten tid. Trist egentlig fordi vi trenger all den støtte vi kan få i denne tiden.

Jeg er sliten om dagen. Det skjer så mye rundt meg som jeg ikke har kontroll på. Ting jeg ikke kan si noe om enn så lenge. Vi får se om det kommer ut noe etterhvert. Men må ta hensyn!

Snart begynner jeg å jobbe fullt. Hva jeg syns om det? Noe skikkelig dritt men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke råd til å si opp deler av jobben min. Høres helt teit ut sier noen mulig det sier jeg men sånn er det. Vi har gjeld som skal betales og er det noe som virkelig sliter på meg så er det dårlig råd. Jeg har skrevet til helseministeren men får ikke svar. Nå får jeg prøve arbeidsministeren og høre hva han sier. Kan jo ikke gi meg.

Jeg føler meg ensom for tiden. Ikke for det. Jeg har venner og kollegaer rundt meg jeg men ingen som har vært/er i min situasjon som står meg nære. Det er slitsomt. Alle sier jeg ser jo så bra ut. Mulig det. Men jeg trenger forståelse fra mine aller nærmeste og det er det total mangel på. Det er tungt fordi jeg er sliten. Sutrete og sliten. Sikkert fordi det nærmer seg kontroll. Jeg blir alltid sutrete rundt kontrolltid. Alltid. Bær over med meg jeg er bare spent!