Jo jeg er litt redd…….

Folk spør meg stadig om jeg er redd for tilbakefall. Jo jeg er det men ikke sånn kjemperedd. Jeg fikk vite at for hver uke som går uten at jeg får tilbakefall så er sjangsen for at jeg får det mindre og mindre. Og det er en god trøst syns jeg. Men jo jeg tenker på det innimellom. Spesielt når det nærmer seg kontroll. Tiden mellom kontrollen og svaret er verst. Men husk at jeg har vært så redd som det går ann å bli . Når jeg fikk dødsdommen. DA var jeg redd. Kjemperedd. Vettaskremt rett og slett.  Kanskje det er derfor jeg ikke føler så mye redsel nå. Jeg vet ikke. Hva hjelper det å være redd egentlig? Ingen ting. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Jeg håper og tror at kroppen min er kreftfri og at jeg skal slippe dette  helvete en gang til.

Jeg har folk jeg kjenner som ikke er så heldig som meg. Som kjemper en kamp de er dømt til å tape. De er redde. Jeg er redd med dem. Jeg tenker på dem og heier på dem. Hver dag. De er jeg redd for men ikke for meg selv. Ikke så mye ihvertfall. Kanskje bare litt………