Monthly Archives: september 2015

Ensomheten er til å føle på til tider

Skrevet september 29, 2015 av Rita Lønn Hammer

Hun sitter med en kopp kakao i sofaen. Den minste hunden ligger som vanlig ved siden av henne, kosete og lykkelig som vanlig. Tenk om man kunne vært som den. Uten bekymringer, bare legge seg ned på sofaen og bli kost med. Latt noen stryke ømt over ryggen, hviske gode ord i øret, kjenne varmen fra noen.

Hun føler seg ensom. Når hun var syk var det stadig noen innom. Nå er huset stille. Alltid. Hun har hatt nære venner men mange har sviktet. Hun har venner, men ikke sånne som er langt og dypt inni hjerte, mest bekjente, men selv ikke de er innom mer. Ikke det at hun vil være syk. Aldri i verden. Never ever. Men hun skulle ønske noen brydde seg nå som hun var frisk. Frisk som i utseende frisk. Frisk som ikke å ha kreft i kroppen. Joda hun har sine plager. Verking i kroppen. Hun glemmer mye. Sliter med å kosentrere seg. Vondt i hode. Men hun klager ikke så mye. Tror hun selv da men i følge noen klager hun visst hele tiden.

Gjør hun virkelig det? Hun klarer ikke helt å forstå det.

Hun savner gode venner. Virkelig gode venner. Som hun kan tømme hodet hos. Gråte hos. Le hos. Hun savner sine nærmeste som ikke forstår. Alle forventer så mye. Hele tiden. Fordi hun ser jo så frisk ut.  Noen ganger vil hun bare rømme vekk fra alt. Ta med seg en hun er glad i og bare reise vekk. Vekk fra jobb, ansvar, hus, alt. Bare være henne. Være dem. Drikke vin. Hvile. Sove. Ikke gjøre noen ting. Bare bli kost med. Elsket. Bare kjenne at noen bryr seg. Bare være stille. Bare le. Føle friheten. Ikke noe ansvar. Bare være sammen. Men den hun er glad i. Han betyr så mye. Han betyr alt. Uten han er hun ingenting. Hun vil at han skal være der. Sammen med henne.

Hun gråter. Det gjør hun mye for tiden. Får ikke hjelpe. Det å gråte når en er alene føles godt. Ingen som blir irritert. Ingen som sukker og rister litt på hodet. Så derfor gråter hun. Lar bare tårene renne. Kjenner det renser. Gjør kroppen godt.

Ensomheten er vond………..hun mener ikke å sutre. Hun vil bare leve igjen. Men hun er sliten….sliten og lei.

Hun gråter. Engletårer———–

Categories: Uncategorized | 7 kommentarer

Tankene må uuuuuuuuuuuuuuuuuuut!!

Skrevet september 1, 2015 av Rita Lønn Hammer

Himmel nå har jeg noen dårlige dager 😦 jeg griner og kjefter og smeller om hverandre. Har ikke kontroll på en dritt. På jobb i dag kom jammen i meg tårene midt under et møte! Noe så dumt! Men kan ikke noe for det. Jeg klarer ikke å holde tilbake. Vet nesten ikke hva som er verst. Tårer eller sinne. Jeg er så sint!!!!! Aner ikke hvorfor. Eller gjør jeg? Kontrollen som stresser meg? Vet ikke. Jeg er bare fly forbanna! Og da kommer også tårene. Jeg har så mye inni meg som burde flommet ut men holder igjen. Vet at om jeg sier for mye blir det støy og det orker jeg ikke. Jeg tror at tiden er inne for alenetid. På Montebellosenteret. Bare jeg. Bare tenke på MEG. Ikke noen andre. Bare meg. Et sted jeg kan tømme hodet uten at noen blir såret misforstår blir lei seg blir sint. Et sted hvor jeg kan være MEG. Tror det er lurt. Reise vekk. Tror kanskje noen syns det blir godt å bli kvitt meg litt også. Jeg passer ikke inn mer kjenner jeg. Jeg er ikke den jeg var. Jeg er mye mer sårbar samtidig mer uredd. Men jeg passer ikke inn. Kanskje jeg ikke skulle begynt å jobbe igjen? kanskje det hadde vært bedre å sagt at nei dette klarer jeg ikke? Men jeg vil jo så gjerne. Jeg skulle blitt bedre informert. Om mine rettigheter. Da hadde jeg ikke jobbet så mye. Tror ikke det men vet jo aldri med meg. Jeg kjører hardt ut og øker etterhvert. Noen ganger har ikke det vært så lurt. Jeg driter meg stadig ut men lærer jeg? Ser ikke sånn ut.

Jeg har nok ikke helt forstått hva kreften og cellegiften har gjort med kroppen min. Med meg. Ingen andre som skjønner det heller. Jeg er ikke den Rita jeg var før jeg ble syk. Jeg orker jo nesten ingen ting mer samtidig vil jeg være sammen med de jeg er glad i. Jeg savner familien min. Altså tanter onkler kusiner fettere. Være sammen. Vi ses jo aldri nesten 😦 vi burde hatt en stor fest og det har jeg jo sagt så lenge. MEN jeg vil så gjerne at Thomas skal være med og han vet jeg jo aldri når har fri. Derfor et det så vanskelig. Men må få det til. Jeg har så mange å takke. Familie venner kollegaer. Jo det må vi få til. Herregud vi bor 1 time fra hverandre og ses nesten aldri. Jeg savner så mange av dem. ❤ Jeg savner mamma. Veldig. Hele tiden. Jeg er kaos om dagen kjenner jeg. Ordene kommer bare i hulter til bulter.Men samme det. Det er jo bare til meg selv. Vet at ikke det er så mange som leser dette så da er det jo ikke så farlig. Om jeg humper hit og dit mener jeg.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg……………..gråte litt kanskje? Det pleier å hjelpe en liten stund ihvertfall……

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , | 3 kommentarer

Blogg på WordPress.com.