Desperat mangel på ernæringsfysiolog

Som klinisk ernæringsfysiolog hjelper du mennesker til å få bedre helse ved å gjøre dem bevisst på hva de spiser og hvilke næringsstoffer de får i seg.

En klinisk ernæringsfysiolog undersøker, stiller diagnoser og veileder om forebygging og behandling av kostholdsrelaterte sykdommer og tilstander som påvirker blant annet omsetning og behov for næringsstoffer.

Som klinisk ernæringsfysiolog kan du ha mange ulike jobber. I en type jobb gir du råd om kosthold og ernæring, og er med på å behandle mennesker med en sykdom eller tilstand som er relatert til kosthold og ernæring. Ved enkelte sykdommer er kostholdsendring den eneste behandlingen, som for eksempel ved cøliaki, matallergi, matintoleranse eller medfødte metabolske sykdommer.

Du kan også jobbe med vekst og utvikling hos friske og syke barn, eller med kroniske eller akutte sykdommer hos voksne i alle aldre, som for eksempel kreftsykdom, magetarmsykdom og lungesykdom. Som klinisk ernæringsfysiolog kan du også bidra til å forebygge, veilede og behandle såkalte livsstilssykdommer, som hjerte- og karsykdom, diabetes type 2 og overvekt.

Som klinisk ernæringsfysiolog kartlegger og vurderer du behovet til pasienten eller klienten ut i fra deres sykehistorie, høyde, vekt og blodprøver. Behandlingen du kommer fram til kan være å anbefale pasienten å justere kostholdet sitt, begynne med spesialkost, næringsdrikker eller intravenøs næring.

Å gi opplæring til pasienter og deres pårørende, til helsepersonell og til barnehager, skoler eller andre, kan også være en del av jobben som klinisk ernæringsfysiolog. I tillegg kan du jobbe med folkehelsearbeid. Du kan blant annet ha ansvar for å utvikle informasjonsmateriell om kosthold og ernæring, som for eksempel brosjyrer.

Som klinisk ernæringsfysiolog kan du også drive med forskning. Klinisk ernæringsfysiolog er en beskyttet tittel som kreverautorisasjon fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.

Avsnittene over er hentet i fra www.utdanning.no og grunnen til at jeg ønsker å sette et fokus på dette er fra min egen verden.

Jeg fikk diagnoens Ventrikkelcanser (magekreft) i november 2013 og fjernet hele magesekken i april 2014. Legene sendte meg bare hjem med beskjed om at nå måtte jeg passe på å spise . Altså det var bare å dra hjem å spise. Jeg spurte jo hvordan gjør jeg dette da? Altså jeg har ikke magesekk. Hva skjer med maten? Den har jo ikke noe depot hvor den blir nedbrutt? Nei sa legene det stemmer nå vil maten gå direkte i tynntarmen og den er jo ikke forberedt på ufordøyd mat så du vil få dumping syndrom (altså kramper og smerter i magen og diare) men det venner du deg til………………spørsmålene var mange og de de hadde kun EN på Ullevål som var spesialist på min type kreft! I mitt fylke har vi ingen. Jeg fikk snakket med henne i bare noen få minutter fordi hun hadde jo så mange. Jeg forstod på henne at hun var fortvilet over situasjonen.

For å si det forsiktig så har dette med mat vært en kamp. En kamp så stor at ingen, bortsett fra de av dere som har gjort det samme som meg, kan forstå hvor slitsom er. Du spyr, du sitter på do, du vrir deg i smerter pga kramper og hver dag, hver time så dreier alt seg om å få i seg nok mat. Huske på få B12 sprøyter, passe på å få i seg nok vitaminer. Du måler og du veier og alt dreier seg om å få i seg mat. Mat som IKKE vil ned og som ihvertfall ikke sitter. Og kiloene raser av deg. Fortere enn du ønsker og du har aldri energi til noen ting.

Jeg fatter ikke at man bare kan bli sendt hjem fra en slik omfattende operasjon hvor alt i ettertid dreier seg om å få i seg nok næring for å overleve og man IKKE har noen form for oppfølging! Det er helt på trynet egentlig. Og man er møkkalei av alle råd man får fra de rundt seg. JA jeg vet dere mener det godt, men tror dere virkelig ikke vi har prøvd alt vi som ikke har magesekk? Det sier jammen du må jo spise du må jo spise sånn og slik!!  Jeg får lyst til å hyle ut: HVA POKKER TROR DERE JEG HOLDER PÅ MED?????????? ALT dreier seg om å få i seg nok. Det værste dere sier er ihvertfall at jeg MÅ spise.

Det å sette seg ned rundt bordet og nyte et godt måltid mat slik andre kan er det slutt på. Dvs jeg gjør det jo men jeg nyter ikke. Jeg spiser kun for å overleve slik at jeg ikke skal sulte ihjel. Høres dramatisk ut men sånn er det faktisk. Alt jeg spiser er for å leve ikke for å kose meg.

Jeg har sluttet å se alle matbildene på sosiale medier. Orker ikke. Selv det å få i seg nok væske i løpet av en dag er en jobb. Heldigvis fikk jeg blokket ut skjøten mellom spiserøret og tynntarmen om tirsdagen så nå går det litt bedre å svelge. Men det tok 1,5 år før det ble gjort. I mellomtiden har jeg måttet ta en slurk og så vente i 5 min før jeg kunne drikke en ny slurk. Sånn holder man på. Blir jo tullete i hodet til slutt.

Jeg savner en person i mitt fylke, helst i en kommune, som jeg kunne snakke med om alt dette med mat og utfordringer. Jeg skulle ønske flere utdannet seg til dette. Dere trengs virkelig.

Når jeg var til blokking nå sist fikk jeg snakke med ernæringsfysiologen igjen og hun oppfordret meg til å kjempe om å sette fokus rundt dette med ernæring og magekreft. Det er så viktig for at vi skal komme oss på beina igjen. All jobben jeg har gjort har gjort sammen med min fantastiske kreftkoordinator her i Bamble kommune, men det har vært en lang vei å gå det er helt sikkert.

Vi er ikke så mange som får denne sykdommen hvert år, mulig det er derfor vi blir litt glemt.

Jeg har gått ned 22  kg, jeg er i full jobb igjen, men det har kostet blod, svette å tårer å komme dit jeg er i dag. Jeg tror veien ikke hadde vært full så bratt om man hadde fått bedre oppfølging inne ernæring.

Det er et slit men det blir bedre for hver mnd som går. Så kjære ungdom der ute som ennå ikke har bestemt seg, og som har karakterer til å komme inn, prøv J kanskje dette nettopp er noe for deg?