Monthly Archives: november 2016

1.  bilde 16. april 2014   bilde nr. 2. 16. april 2016

Skal man tørre? Å snakke om hverdagen helt uten filter? Kanskje man burde gjøre det? Få verden til å stanse opp å tenke over hva er det vi egentlig driver med?

I min hverdag som kreftoverlever er det mye jeg må ta inn over meg og mye jeg må ta hensyn til all den tid jeg ikke har magesekk og ikke milt. Jeg har store problemer med å spise og dagene mine består av oppkast og diare. Hver dag. Hver eneste forbanna dag er det noe som minner meg på at jeg har vært alvorlig syk. Hvor syk jeg var har jeg faktisk ikke forstått før nå.

Jeg var hos legen min på Ullevål i går for å ta ct da jeg ikke har hatt det så bra. Jeg har mer og mer intense smerter i kroppen min som har gjort meg engstelig så jeg tok selv affere og ba om en sjekk. Jeg lå inne fra onsdag til torsdag og selv om ct prøvene var bra blir det foretatt MR og PET CT neste uke for å være helt sikre.

Jeg har hele tiden siden april 2014 sagt at jeg ikke vil få tilbakefall og jeg har klart meg fint inntil flere av mine venner har blitt syke igjen og da går tankene. Ikke noe rart at man blir redd for at også kan skje med meg.

Legen min spurte meg i går : Rita er du klar over hvor syk du var og hvor nær du var ved å ikke få operasjon og hvor nær døden du var når du fikk ut stentet? Jeg tenkte meg og svarte at nei det tror jeg ikke jeg var fordi da hadde jeg ikke overlevd…….han forklarte meg at i de 8 timene jeg lå på operasjonsbordet så var han hele tiden fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å redde meg, når det var over så var egentlig alt opp til meg. Godt jeg ikke visste det tenker jeg fordi det hadde vært for overveldende. Så der fikk jeg brukt for alle treningstimene mine og den indre styrken min.

Jeg fortelle aldri hvordan jeg egentlig har det fordi det hjelper ingen ting. Det setter bare fokus på det som er negativ og jeg velger å sette fokus på det positive. Men ingen vet hvor mange kvelder jeg kan sitte alene her å være redd og da kommer tårene. Jeg vet at jeg aldri vil bli som før. Jeg vil aldri kunne gjøre alt jeg har lyst til. Men jeg skal prøve å gjøre så mye som mulig.

Mange vil si hvorfor jobber du så mye? Hvorfor får du deg ikke en ufør? Til dere vil jeg si: Når jeg sitter hjemme og har tankene for meg selv blir de destruktive og det ønsker jeg ikke. Når jeg er på jobb har jeg annet å tenke på. Men jeg merker at mye negativitet rundt meg er ikke bra. Fortsetter det må jeg ta noen valg og finne på noe annet lurt.

Min hverdag består av 1 times frokost for å få den til å sitte. Så er det toalettbesøk Så lurer jeg innpå en halv brødskive på formiddagen 1 skive kanskje to til lunsj. Så er det dobesøk med enten oppkast eller diare. Så er det å finne på noe til middag som jeg får ned og da blir det som regel suppe. Så er det do besøk igjen. Alt dette har skadet tennene mine og jeg forventer nå en tannlegeregning på ca. 20000 som jeg ikke får dekket. Så må jeg ha innsovningstabletter for å få sove som også påvirker tennene mine. Jeg husker dårlig jeg skriver mye feil. Jeg gjentar meg selv. Jeg har store og intense smerter i rygg bekken og knær. Mulig skader etter cellegift i form av nerveskader eller så har jeg fått en eller annen leddsykdom.

Det å ikke kunne trene er en stor sorg for meg og den har jeg måttet bearbeide. Jeg har ikke energi til det. Jeg skulle vært med i et TV program om sykdommen min men måtte droppe det også. Jeg må gi avkall på familiesammenkomster på kort tid pga oppkast og diare som kommer og min livskvalitet er på langt nær slik den er for mange andre. Men det skal jeg ha jeg gir aldri opp. Aldri om jeg skal knekke sammen. Jeg skal stå oppreist til jeg dør. Og nei jeg er ingen superwoman. Jeg er bare Rita på godt og vondt. Og jeg gjør ikke alt dette fordi at noen skal skryte av meg og si at fy flate du er den sterkeste jeg vet om osv. Fordi det er jeg IKKE . Jeg er lik alle andre men jeg har valgt å ta mine valg fordi det tror jeg er best for meg. Sikkert ikke for deg men for meg. Og midt oppi alt dette er det det som betyr noe. Hvilke valg jeg tar for MEG.

Jeg kan ikke forvente at noen skal forstå hvordan dagene mine er så da er det ingen vits å fortelle noen om det heller. Det er bare jeg som kan forstå og det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

Men ja det er tøft og det er slitsomt men jeg prøver å møte hver eneste dag med et smil og tenke positivt om ikke tror jeg ikke jeg hadde overlevd dette her.

Jeg prøver å tenke hvordan skal jeg komme meg igjennom dagen. Hva kan jeg bidra med i andres hverdag som tar fokuses vekk fra min egen slik at jeg ikke kjenner etter hvor vondt jeg har det til tider?

Jeg vet at mange ikke forstår hvorfor jeg ikke jobber mindre og jeg orker ikke å bruke energi på å gjenta det gang på gang. Ingen vet hvordan det er før man står midt oppi det selv. Vi må få lov å ta de valgene vi gjør uten at noen skal kritisere det. JEG er ekspert på meg selv og vet hva som er bra for meg. Det trenger ikke være bra for deg 🙂 Jeg har alltid ment at det er bedre å prøve litt enn å ikke prøve i det hele tatt fordi man oppdager fort at det er mye kan klarer men man må ville det. Vi tar alle valg fra vi våkner om hvordan dagen skal bli. Skal jeg på jobb eller skal jeg bli hjemme. Mitt utgangspunkt hver morgen er at jeg skal på jobb. Ferdig snakket. Jeg vet at den dagen jeg ikke orker det ja da kjenner jeg det 🙂  Jeg har nå fått en tilpassning slik at jeg skal ha fri to fredager på rad fordi kroppen min nå har det såpass vondt at jeg må hvile meg litt. Og når blir det to uker med intensive undersøkelser og når det er over skal jeg senke skuldrene og da kommer nok energien tilbake igjen.

Beklager skrivefeil men jeg ser dem ikke selv så da blir det sånn 🙂