I dag har jeg blokket spiserøret og skjøten i tarmen…. 13 gang tror jeg det er. Det er vondt og det er slitsom, men skal jeg overleve må jeg jo ha i meg næring. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker holde på med jobb og alt. Jeg er sliten og jeg står på. Er det verdt det? Jeg vet sannelig ikke. Jeg er glad i jobben min men det er kanskje på tide å bli glad i meg selv igjen. Noe jeg ikke har vært på lenge. Jeg vet ikke om andre er det heller når jeg tenker meg om. Ikke slik jeg er glad i dem. Eller kanskje jeg forventer for mye?
Jeg har ingen nære venner som besøker meg. Når jeg tenker meg om har jeg vel egentlig ikke venner i det hele tatt? For hadde jeg hatt det ville de vel vært her? Jeg har jo alltid vært den som har tatt kontakt men det orker jeg ikke mer.
Jeg føler meg ensom. Mulig det er fordi jeg har blitt den jeg er. Og hvordan skal folk klare å forstå hvordan jeg har det når jeg prøver å skjule det hele tiden? Det er ikke noe forståelse fra mine nærmeste heller. Men det er ikke så rart. Sånn egentlig.
Nei jeg vetta søren hva jeg skal gjøre jeg……………… å gå hjemme er ikke noe alternativ for meg. Da ville jeg kjedet meg og sikkert ikke hatt det noe bedre. Men jeg må finne en løsning på hvordan jeg skal klare å beholde energien gjennom dagen slik at jeg gjorde noe annet enn å sitte i en stol når jeg kommer hjem.
Jeg er ikke meg selv sånn inni meg…………….jeg savner noen å prate med som kan forstå. Som er her for meg uansett. Jeg trenger ikke sympati fordi det er ikke synt på meg. Jeg trenger vel egentlig bare omsorg fordi jeg er meg…………..
The story of my life 
JA det må vi få til, Hadde vært veldig koselig
Nå må vi gjøre alvor av å møtes i løpet av sommeren ❤ det hadde vært så koselig 🙂
Kjære Rita, trist og lese at du sliter sånn og føler deg ensom. Synd vi ikke bor nærmere. Jeg er her for deg. Tenker mye på deg og sender deg en klem
Sender en klem ❤
Klemmer er alltid godt ❤