I går ringte de fra Ullevål ang svar på MR og CT etter 5-års kontroll. CT var de ikke helt fornøyd med, de fant noe de ikke helt vet hva er foreløpig rundt nyrene, så nå venter jeg på tlf om ny time til CT. Trengte ikke dette nå kjenner jeg. Var en drittdag i går og i dag også. Jeg verker så veldig i skjelettet og får ikke sove om natten. Mye styr nå syns jeg……
Monthly Archives: april 2019
Pappa sin tur
Jeg begynner snart å lure på hva slags gener min familie har….. Min onkel, mammas bror fikk kreft i veldig ung alder, mamma fikk kreft, min fetter, jeg, kusine, bror til pappa og nå pappa. Påsken har vi tilbrakt stort sett på sykehuset med pappa. Tirsdag var han og tok ct da han hadde gått å kjent på en kul på halsen i ca 14 dager, den vokste fort og det ble bestemt undersøkelse av den. Onsdag ble han lagt inn for å ta en biopsi og da fjernet de en kul stor som et egg fra halsen hans. Det viser seg at han har lymfekreft.
Uken etter påske starter han immunterapi og cellegift på Radiumhospitalet.
Det er nok for min lille familie nå takk. Vi har fått vårt…..
15.04.2014 : Da alt snudde

Klokken er 0700 da det ringer på døren på pasienthotellet på Ullevål sykehus. Jeg vet at det er nå det skal skje. Dette er enten slutten på livet mitt eller starten på et nytt liv. Kvelden før har legene fortalt alt som kan gå galt under operasjonen, men jeg er merkelig rolig. Ingen ting kan skremme meg mer nå. Jeg ble skremt nok i mars da jeg fikk dødsdommen, nå er jeg bare klar for det som måtte komme.
Det er tirsdag i påskeuken og jeg lover det er ikke ofte Ullevål opererer på en slik dag, men etter å ha driti seg ut i mars turde de nok ikke noe annet. Dagen før hadde jeg og Finn hatt oss en tur i Holmenkollen og det var veldig varmt. Over 30 grader faktisk og vi spiste pizza, jeg visste det ville bli lenge til neste gang så jeg spiste mye, altfor mye.
Jeg gir Finn en klem og sier : Jeg elsker deg og vi ses snart. Han svarer : Elsker deg også. Portøren som kommer ber meg sette meg i en rullestol og jeg får litt beroligende. Aldri har veien ned til en operasjonssal vært så lang og aldri har jeg vel heller før vært i en slik situasjon.
Vel nede i operasjonssalen blir jeg møtt av fantastiske sykepleiere og anistisileger. Det gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg trekker pusten dypt og gråter. De spør om jeg er redd. Nei svarer jeg, jeg vil bare overleve dette fordi jeg har så mye å leve for. Jeg er for ung til å dø rett og slett. Det nikkes rundt meg og en sykepleier snur seg bort, jeg tror jeg ante at tåre i øyekroken hennes, men jeg vet ikke sikkert. Så får jeg veneflon og blir lagt på operasjonsbordet. Det siste jeg husker er at jeg klarte å telle til 5 så ble det mørkt.
Når jeg våkner forstår jeg at jeg har vært borte lenge fordi jeg er så utrolig sliten, og hånden stryker over magen og kjenner en bandasje som går fra rett under puppene og ned til navelen og jeg forstår at det har operert meg. Så hører jeg stemmen til Finn og snur meg mot lyden : Jenta mi, det har gått så bra, de er veldig fornøyd med operasjonen så nå skal du leve lille venn, så gråter han og det gjør jeg også, men jeg må snu meg bort fordi kaffelukten fra munnen hans gjør meg uvel. Så ser jeg ansiktet hans tydelig og han smiler og ser ned på meg, stryker meg over mitt skallete hode og gråter mer, og det gjør jeg også. Det står mennesker rundt meg og alle smiler. Så får jeg høre at operasjonen hadde tatt 8,5 time men at den var veldig vellykket. De hadde måttet fjerne mye men hadde ikke funnet spredning. Men milt en bit av bukspyttkjertelen, en bit av tykktarmen og hele magesekken var fjernet. Og Finn hadde travet rundt i gangene hele dagen og ventet og ventet. Stakkars han må jo ha blitt helt utslitt. Vi fikk noen minutter til sammen så måtte han dra. Jeg har aldri følt meg så alene som da, jeg ville ikke at han skulle dra, men jeg klarte ikke å si noe. Jeg sovnet igjen. Om du tror du får mye ro på overvåkningen tar du feil. Det skjer noe hele tiden, så var det røntgen av lungene og du måtte opp å stå. Med sår og 40 sting så hjelper det ikke å si nei. Opp må du. Men så kom det en sykepleier og gav meg massasje mens hun smørte meg med bodylotion, snakk om å føle seg mye bedre.
Dr. Hans Olav Johannessen kom innom for å si at han var så fornøyd og jeg gråt når han sa at jeg var reddet, ihvertfall så langt.
Så 15. april 2014 vil for meg alltid være et vendepunkt i mitt liv. Tusen takk til dere på Ullevål som reddet livet mitt. Jeg vil alltid være dere dypt takknemlig.
5 års kontroll!!!

Nå er dagen her!! 2. del av 5 års kontrollen på Ullevål sykehus. OMG 5 – FEM – år har det altså gått. 5 år som jeg aldri vil oppleve igjen. Når jeg leser historien min i dag fra november 2013 og spesielt frem til april 2014 forstår jeg nesten ikke hvordan vi orket. For et helvete det var og har vært og fortsatt er om jeg skal være helt ærlig. Det har vært opp- og nedturer i bøtter og spann og jeg håper nå at jeg kan legge Ullevål sykehus bak meg. Jeg håper aldri jeg behøver å dra dit igjen. Ikke fordi jeg hater dem, men fordi jeg ikke vil bli syk igjen. Aldri mer!!
Jeg kan ikke forvente at noen skal forstå hvordan livet mitt har vært og er etter denne alvorlige kreftsykdommen, hvor mye jeg sliter og strever og prøver å holde alle til lags. Men det minste jeg må kunne forvente er enn viss forståelse over at jeg ikke klarer, kan, har lyst eller vil være med på alt. Jeg opplever at noen blir ufattelig «krenket» fordi jeg ikke stiller opp på ting. Jeg hadde stilt opp hadde de sånn egentlig innerst inne brydd seg og ikke vært så jævla egoistiske, men når folk gir meg dårlig energi, ja da kutter jeg dem ut, enkelt og greit. Du må gi litt for å få litt! Det må gå begge veier.
Jeg krysser alt jeg har for at jeg nå er ferdig med kreft. Nå får jeg pleie kroppen min for alle senskadene jeg har fått. I går var jeg og fikk Aclasta på Betanien. Det er mot benskjørhet. Det skal jeg få 1 gang pr år i 3-5 år så får vi håpe det hjelper meg.
Nei nå må jeg dra. Wish me luck 🙂
Sammen er vi sterke

Kjære kusina mi, nå er det din tur. Nå starter jobben din, 6 mndr med cellegift og stråling skal du igjennom og jeg skal heie på deg slik du gjorde med meg. Jeg vet du ikke vet hva som venter deg og jeg har ikke sagt så mye, du må spørre og erfare selv, men det er nå jobben din starter. Din og alle andres, men legen har sagt at dette skal gå fint så da tror vi på det. Nå venter 6 mndr med opp og nedturer, men jeg er her for deg om du vil. Det vet du jo…
Tenk at våre foreldre fikk kreft begge to og de var jo søsken. Og nå vi to eldste . Vi får tro det bare har vært tilfeldigheter som gjorde at vi ble rammet.
Nå nærmer det seg 5 års kontroll for meg og det skal bli godt å si takk og farvel til Ullevål og legge den biten bak meg selv om jeg jo aldri blir kvitt denne dritten i form av senskader og slitet med å få inn nok mat. Det er jo stadig noe nytt som dukker opp. Men vi får bare stå på og gjøre det beste utav det selv om jeg noen ganger bare vil gråte av frustrasjon fordi jeg er så lei.
Nyeste kommentarer