Jeg glemmer ikke mars 2014. Jeg var klar for operasjon på Ullevål, men fikk dødsdommen i stedenfor. Ingen kan forestille seg å få en slik beskjed. Du drar for å bli operert for å bli frisk, men så går det helt motsatt vei…. vi satt hjemme her i 2,5 uke og var lamslått. Jeg samlet flokken min og vi gråt og vi snakkes og forsøkte å tenke om det var noe som vi ikke hadde snakket om. Jeg planla begravelsen min ned til minste detalj, hvem skulle være kisten min, hvilke blomster jeg skulle ha, hvilken musikk osv.
Hvordan takler man et slikt budskap? Jeg taklet det på min måte, jeg var så redd og mest lei meg for å måtte forlate flokken min, jeg var ikke redd for å dø egentlig. Jeg var bare så lei meg fordi det skulle ikke ende sånn. Jeg ville jo bare leve, være sammen med Finn og barna og bare nyte livet. Jeg ble ikke så stresset over at jeg skulle rekke så mye, jeg var mest opptatt av å være tilstede for de som trengte meg. Det var vondt for ungene. Jentungen som bodde hjemme som måtte se mamman sin så lei seg og så syk, og Thomas som bodde i Stavanger og ville bare hjem….
Ja jeg skal se filmen og ja det blir tårer og ja det blir vondt, men samtidig så er dette en film jeg kan kjenne meg igjen i……………
The story of my life 
Nyeste kommentarer