Barna mine

Thomas på backpacking Peru, Bolivia, Amazonas, Brasil

How do you pack for a 3 month adventure in South America, which has every concieveable climate, all while not checking in your bag at the airport? Here’s my best attempt.

Total weight: 16 kg. Total volume: 55L (40L, 10kg +15L, 6kg). Hand luggage + ‘personal item’ if all goes right.

Electronics:
1x Laptop,
1x Reading tablet,
1x Spare phone,
3x Chargers,
2x Multi Adapters,
1x 20000 mA battery,
1x Speaker,
1x noice cancelling Headphones,
1x headphones
1x Action camera,

Clothes:
1x Ulvang wool sweater,
1x Hiking pants,
1x Jeans,
7x t shirts,
2x long sleeve,
3x hiking socks,
4x socks,
1x swimming pants,
1x merino t shirt
1x merino long sleeve
1x shirt
1x rain jacket
1x back up large poncho
1x compressible down jacket,
7x underwear
1x sunhat,
1x beanie
1x buff
1x sweatpants
1x hiking boots
1x slippers
1x converse shoes
3x shorts

Accessories:
2x (sun)glasses
1x compressible day pack
1x fanny pack
1x compressible water bottle
1x rain protection bag
1x sleeping kit (ear plugs, mask, air pillow)
1x toiletries
1x emergency med kit
1x medicine bag
2x lockers
1x microfiber towel
1x sleeping bag liner
1x dirty clothes sack
1x sink plug
1x clothing line
1x wet wipes
1x money belt
1x passport
1x document file
1x headlamp
1x shoe bag
3x packing cubes
2x compressible plastic bag
1x drypack

Some things will be left along the way, as I continue to optimize.

Rough day in Peru, Salkantay Pass 🇵🇪 24km hike, ~1000m ascent from 3700m to 4650m, followed by ~2000m descent to 2700. I’m totally not in shape for this 5 day, 74km hike, but I am surving so far. Last stop – Machu Picchu. First time being at such a high altitude, but the immensity of the mountains and the beauty of the surrounding nature makes it possible.

And of course, the jewel that was waiting for us at the end of the trek: Machu Picchu. In terms of the beauty that humans are capable of creating, MP represents the peak, imho. I don’t think my eyes have enjoyed as much pleasure as they did resting on MP. The location is just ridiculous, suddenly within this valley of a thousand mountains, MP appears. Unbelievable.

Big thanks to the group that I walked the Salkantay trek with, this was a highlight and an unforgettable experience in so many ways. Especially thanks to @jaimebiernaski for all the great pictures, and for carrying my ass up Mount Machu Picchu – another 600m ascend after you reach MP btw… After 5 days and 80km of walking, I was finished. @jaimebiernaski and @emmatintin insisted however, and of course they were right. Ending the trip with the epic view from the mountain, seeing Machu Picchu from above, was just right.

The Salkantay trek to Machu Picchu is one of those few, rare and actual once in a lifetime experiences. I cannot recommend it enough. Had an amazing guide, @rubenquispemaza and a cheerful, positive and loving group that made sure everyone made it through with a smile. It is really tough, a definite challenge, but the rewards.. the rewards!!! Gorgeous. Feels deserved.

An amazing group of promising mountaineers who all made it to 6k for the first time.

Death road survivors 🇧🇴 80km mountain biking down North Yungas Road, which got its name because 200-300 people used to die here yearly. It starts at 4600m and descends to 1500m, with a width of roughly 3m and vertical drops of up to 800m. It used to be the main connection between La Paz and Yungas, thus there would be traffic in both directions. The Top Gear Bolivia special shows how insane that used to be. Since then a new road has been built, and the death road is now only used by tourists, 25 of whom has died cycling down. Obviously riding down this road is a very stupid thing to do, but it’s also very very fun!

Got above 5000m for the first time today, Rainbow Mountain at 5036m and the Red Mountain at 5069m. Mostly fine with the altitude, had to take one aspirin against headache on the way down.

Hundreds of people go to the Rainbow Mountain daily (2nd most popular in Peru after Machu Picchu), but barely anyone goes to the Red Valley / Mountain. So few in fact, that I had it all too myself for the first 15 minutes. Which is a shame, because the view from there is definitely the prettier one – and from the perspective of 🌈 it is completely hidden.

It takes a bit more effort, but is so worth it. Take a left on the way down, pay the locals a few dollars and follow the trails in the dust. There’s two (+?) routes, the descent is pretty sleep.

6075m – Chachani Volcano, getting serious now! For context, that’s higher than every mountain in Europe, Africa, Oceania and Antarctica 😁 The oxygen level here is 9.7%, less than half that of sea level.

It’s categorized as one of the easier 6k summits to make, but that does not mean it’s easy, just that its non-technical. We made camp at 5200m to acclimatize, where it’s common to only be able to sleep for 20 to 30 minutes at a time. Then we woke up at 01:30 am, and started the 900m ascent towards summit, reaching it around 06:30 am.

900m ascend at this altitude is tough, everything is working against you. Your body doesn’t work as it normally does, and you’re forced to go slow. Headaches, stomach pain, dizziness. It’s minus 10 degrees Celsius, windy, and the trail gets really slim towards the end. Our guide cheerfully told us that those who made a wrong step in the past died on impact ✨️

I don’t know why mountains suddenly attract me so much, but the sense of relief and accomplishment, accompanied with a proper panoramic view is very special. I’ve met some really inspiring people while trekking this trip, and they’ve kept pushing me to do harder things. As far as mountains goes though, this is probably my limit for a while. I am absolutely destroyed 🙃

For proper mountaineers this is realtively easy, but I think it’s cool that (well prepared) amateurs can get these views too!

Huayna Potosi (6088m), Friday 5th of August 2022, 06:05 AM. Me and my guide Rodriguez were the first to reach summit after ascending the snowy glacier for 6 hours from 2nd camp.

The magic of solo traveling. Up until ~2 months ago, I’d barely done any trekking or climbing that an average child couldn’t have done. So how did I end up here, roped up with crampons and ice axes on a glacier?

Starting my trip in a hostel in Bogotá, Colombia, someone mentioned the Lost City trek. That seemed like an surmountable challenge, so I booked it, while continuing to research other treks and climbs in the continent I was about to explore. Huayna Potosi (HP) came up for Bolivia, it seemed impossible – but it’s beauty stuck in my imagination!

During Lost City, other treks were mentioned during conversation. Salktantay came up, group convinced me I was capable, I was doubtful. Quietly I asked around for HP, no luck yet. From there I flew to Amazonas, walked into a random guesthouse and got put into the same room as a French girl. She had just been in Bolivia for 2 months and had climbed HP! I got the number of the guide on whatsapp.

Meanwhile I did Salkantay, Rainbow mountain, Chachani and so forth, trying to prove to myself that HP was possible. I kept mentioning the mountain, even said I «would try», but I didn’t really believe it yet. Was chatting with the guide at this point though. Having summited Chachani, another 6k, I thought I’d let HP go. Arriving in La Paz however, I couldn’t stop thinking about it. But I was too tired. Went away, came back to La Paz, eventually made the reservation.

Day before my big goal: diarrhea, phone broken. Pharmacy, immodium, phone repair. Do the climb anyway, puke on the way up day 1, stuck on toilet all day 2. Fine on day 3 (summit day) although only 2 hours sleep. Wake up at 23:00, summit, walk to camp 2, pack equipment, camp 1, rest. 15 hours of absolute pain, misery, fear, and joy. The few minutes on top of these mountains just brings me to tears, the mental suffering and meditation it takes to get there, meaningful coincidences and people that made me believe in myself..

This is why traveling this way is so special. And hard.

Iguazu falls

Rio de Janairo

Categories: Barna mine, Hvor vi har vært, Sør-Amerika | Stikkord: , , , | 2 kommentarer

Marte-Helen har «flydd»

Jeg har verdens tøffeste datter 🙂 fredag gjennomførte hun sitt første fallskjermhopp på Rena i regi av Oslo fallskjermklubb. Det var visst hele ellevilt gøy og jeg er SÅ imponert over henne 🙂

Det hadde visst vært en ellevill opplevelse og jeg skulle ønske jeg var like gærn 🙂

Categories: Barna mine | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

Mine to barn

Søskenkjærlighet

Et bilde sier mer enn 1000 ord tenker jeg når jeg ser dette. Bildet er tatt på min datters 23 års dag 11.05.2019. Bror, kjæreste og gode venner overrasket hennes med en stor fest. Hun ble så rørt og så utrolig takknemlig og det var så fortjent.

Kjæresten til Thomas, Camilla, tok dette bildet og jeg syns det er så utrolig fint. Det er så enkelt men sier så mye. «Jeg er glad i deg» har jeg kallt det .

Mine to fine ❤

Categories: Barna mine | Stikkord: , | 2 kommentarer

Ut i det blå-tur

Jepp, jeg har bestemt meg for å gi ungene med kjærester en tur, langweekend, eller kort-uke eller hva man skal kalle det, men jeg kan ikke si hvor fordi da er det jo ikke blå-tur lengre 🙂 Jeg fikk litt penger av pappa til jul og det holder akkurat til en slik ferie. Blir storby, såpass kan jeg røpe 🙂 Og i morgen bestiller jeg 🙂 Skal bo litt fint og kort vei til alt, det eneste jeg kan si er at de har verdens fineste kafe i byen (de skriver ihvertfall det selv) 🙂 der skal jeg innta noe jeg har ønsket meg lenge………..Afternoon tea 🙂 blir gøy! Elsker å planlegge. Nå skal jeg lage en guide som jeg skal dele ut når ungene møter opp på flyplassen i slutten av juli engang 🙂

Categories: Barna mine | Stikkord: , | 6 kommentarer

Da var huset tom igjen gitt

Guttungen har bodd hjemme siden april etter avsluttet skolegang i Ghana. Det har vært fint å ha hatt han hjemme, men nå er oppholdet på Myraneveien all inclusive over for denne gang. Med et snitt på 6,25 kom han inn på psykologistudier på Universitetet i Oslo. Vi får håpe han kommer til å finne seg til rette der nå. Han er kunnskapsrik og flink og jeg er stolt av den personen han har blitt.

Jentungen jobber som en helt og har fått mange oppgaver i forbindelse med fadderuken. Teamleder og leder for sosiale medier i tillegg til jobben på Kiwi. Ingen skal si at de ikke står på nei 🙂

Glad for at begge to nå bor i sammen byen, og jeg håper de vil finne tilbake til hverandre igjen. De trenger hverandre.

Categories: Barna mine, Uncategorized | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

Sommeren 2018

………vil gå inn i historiebøkene som den varmeste gjennom tidene. Vi burde jo bare juble og være glad for en slik varme………..eller ?

Det har vært ufattlig varmt siden midten av mai. Vi har knapt nok hatt regndråper og jeg vet ikke hvor mange liter vann jeg har båret rundt for å holde blomster og busker i livet. Jeg sliter selv med å holde meg gående i denne varmen.  Det blir for lite væske og jeg er mye sliten, men det går. Alt går. Dyr, insekter, vegetasjon alt lider. Brannfaren er faretruende høy og det brenner flere steder i verden og liv går tapt. Jeg ønsker meg regn, masse regn over flere dager slik at verden igjen kan komme i vater.

Ellers har flokken vært på ferie. Det ble Antibes denne gang. En herlig uke med min beste rundt meg. DA har mor det fint. Jeg elsker å reise med barna mine. Vi har gode samtaler rundt middagsbordet, vi drikker vin og nyter bare det å være sammen.

Vi var i Monaco på dagstur, da tok vi tog og vi var i Cannes. Antibes er en vakker by, med små trange gater, fantastisk god mat, flotte strender, gammel sjarm så det anbefales. Vi bodde på Hotel Josse som lå perfekt til ved stranden og 10 min å gå inn til sentrum. Flott betjening som var hjelpsomme med alt. Takk Finn og barna for nok et minne vi kan legge i feriekatalogen vår. Dere er fantastiske.

carte

Thomas har kommet inn på Blindern og starter 13. august. Han skal studere psykologi. Det stod mellom det og jus. Det blir spennende å følge med på han. Han er en klok ung mann med en kunnskap som forbauser meg. Han sluker alt han kommer over av informasjon og forelesninger fra de store Universitetene rundt i verden. Han kan mye den ungen. Nå har han også lest de store verkene av de største filosofene i verden. Ikke vet jeg hvor han har alt dette fra. Ikke fra meg. Han er proppa full av inntrykk etter å ha reist mye rundt i verden så nå er jeg glad han skal flytte til Oslo slik at jeg får begge barna mine på et sted 🙂

Marte-Helen starter på sitt siste år og har snart sin bachelor. Hun har fått flere jobber og gjør det bra. Hun er et arbeidsjern 🙂 Nå er hun teamleder for Høyskolens fadderuke og har også fått ansvaret for skolen sine sosiale mediekanaler. Hun hadde jobb under Palmesusfestivalen som hun utførte fantastisk. Skal bli spennende å se hva den jenta får til etter hvert. Stolt mamma.

Ja da snakkes vi vel kanskje bare da? Ha en fin dag der ute i varmen og pass på dere selv…

Categories: Barna mine, Livet mitt, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Gratulerer med dagen !!

Kjære fine lillegull. Gratulerer så mye med dagen din. 21 år er du i dag 🙂 18341989_1347507932003449_6611476251529153315_n

Og dette er første bursdagen vi ikke skal feire sammen med det. Det føles rart, men dagen måtte jo komme. Du går på skole i Oslo og vi er utrolig stolte av deg. Du har blitt ei nydelig og flott jente med gode verdier og du jobber ved siden av studiene. Vi ønsker deg bare det aller beste og håper eksamen går bra og at du finner deg et nytt sted å bo. Det skjer jo så mye på kort tid. Vi gleder oss til å feire deg 17. mai og spesielt gleder vi oss til stor feiring med gode venner på ferie til sommeren.

Vi er superglad i deg Marte-Helen ❤

Categories: Barna mine, Uncategorized | Stikkord: , , | 2 kommentarer

En ny epoke starter fra i dag

Da har disse to fine flyttet. Thomas flyttet for 3. gang og denne gangen til Trondheim. Marte-Helen flytter for første gang og turen har gått til Oslo.

Thomas har akkurat kommet hjem fra 8,5 uke på backpakking i Asia. Full av opplevelser og mange gode minner. Han har blitt en enda bedre fyr enn han var før han drog. Nå venter NTNU og målet er å bli dataingeniør.

Marte-Helen skal gå på Campus Kristiania på kreativitet, innovasjon og ledelsesutvikling. Flyttelasset hennes gikk i går og jeg gråt noen tårer når jeg drog. Ja det er teit men det er emosjonelt når begge to forlaget redet og mammas trygge favn.

Til helgen går turen til Trondheim for å avlevere Thomas sine ting. Blir fint å se hvordan han skal bo.

Jeg er både glad og trist. Glad på deres vegne, trist på mine egne. Det er så himla stille i huset. Ingen musikk og latter fra 2. etasje. Ingen som sier god morgen med et stort smil om munnen. Jeg og barna har hatt mange gode samtaler og jeg savnet nærheten deres. MEN jeg vet at jeg jo bare har hatt dem til låns og at det når er deres tid for å skinne.

Jeg skal bruke masse tid på hytta fremover. Jeg skal gå lange turer i fjellet og mye vil skje i det kommende året. Noe kan jeg ikke dele før året har gått andre ting vil dere få ta del i ettersom tiden går.

Ferien neste år er i boks. Den går til USA med verdens beste venner Tom og Lise med guttene deres. OG ungene mine skal være med 🙂 Vi skal 1 uke i Miami og en uke på cruise til karibien. Denne gangen den østlige biten. Det gleder jeg meg veldig til!! Alt er bestilt så vi er klare der 🙂

Ungene mine kommer til å klare seg fint. Det er jeg sikker på. Og det kommer jeg til å gjøre også 🙂

Categories: Barna mine | 5 kommentarer

Storegull på sin livs reise

thomashappy

Inspirert av sin lillesøster satt guttungen seg på flyet med enveisbillett til Thailand den 08. juni . Nå var det hans tur til å oppleve hvordan backpacking livet artet seg. I skrivende stund er han i Pai i Nord-Thailand og skal være borte i 8 uker. Mammahjertet kjenner det godt 🙂

I går fikk han vite at han har bestått matte-eksamen på forkurset til ingeniør. 3 års realfagsmatte unnagjort på 1 år!! Fy søren. Jeg er stolt!! Så nå er drømmen om NTNU ganske så nærme.

Han sender meg melding hver dag og han storkoser seg. Ferden videre skal gå til Burma, Laos, Vietnam og Singapore. Så jeg vil tro at han er full av inntrykk når han kommer hjem i august en gang.

Categories: Barna mine, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Eksamensnerver for 1. gang

De som har fulgt med meg en stund vet at jeg har en sønn som flyttet til Stavanger som 17. åring for å fullføre sin drøm om en jobb innen oljebransjen, og alle vet jo hvordan den drømmen sprakk da han 1 mnd etter fullført utdannelse og fagbrev fikk permisjon.

I tiden som har gått har han tatt forkurset på ingeniør på Universitetet i Stavanger. Dvs han har bodd i Bergen og fulgt undervisningen på nett. Forkurset er beintøft fordi han har 2 års studium som han må igennom på 1 år. Og han studerer helt alene uten å ha et miljø rundt seg så det har vært tøft. Nå nærmer eksamen seg og for første gang har han fått eksamensnerver. Det har aldri skjedd før. Og han har aldri hatt noen grunn til å være bekymret heller. Men nå står han ved foten av enda en drøm og det er å komme inn på NTNU I Trondheim for å studere ta en master som dataingeniør. Karakterene hans er av topp klasse men han MÅ stå til eksamen og for å stå må minst 40% av oppgavene være riktige. Og når han syns det er vanskelige matteoppgaver skjønner jeg at det er det. Han som stort sett har hatt 6’ere og A i dette faget hele veien oppover syns det er vanskelig……..jeg kan ikke hjelpe til. Jeg falt av når han gitt i 8. klasse 😦

Så nå har han bestemt seg at den siste måneden før eksamen skal han virkelig kjøre på med den vanskligste matten han finner og jobbe og jobbe og jobbe. Han skal jobbe steinhardt for å kommet inn i Trondheim fordi det er det han vil. Bo med sin aller beste venn og komme seg inn i et studentmiljø. Være sammen med likesinnede som elsker å lære nye ting. Jeg er sikker på at han klarer det samtidig må jeg være klar for å trøste om det ikke skulle bli sånn…………Han har ikke hull i CV’n sin i det hele tatt så han har vært utrolig flink. Men jeg unner han dette så veldig! Jeg heier på deg fineste Thomas. Du har alltid gjort mamma stolt ❤

Categories: Barna mine, Uncategorized | Stikkord: , , | 1 kommentar

Blogg på WordPress.com.