Det er nesten så man ikke kan klare å forstå hva som skjer i vår verden i disse dager. Når man sitter hjemme i sitt eget hus og ikke ser på nyhetene så er jo verden den samme, men så fort man slår på tv, ser på en nettavis så får man sannheten slengt mitt i trynet. I Italia dør folk i hopetall, det gjør vondt i hele kroppen av å se på hva som skjer. Og kanskje bare fordi det er et land som setter familie så høyt. De elsker å jo være sammen, gammel som ung, de bor i generasjonsboliger og elsker livet, deler mat og vin og nå rammes de hardere enn noe annet land i verden.
Det settes inn ekstreme tiltak over alt, vi skal holde oss stort sett for oss selv, butikker stenges, folk mister jobbene sine, det er usikkerhet overalt. Barn får ikke være ute å leke med venner, skoler er stengt, barnehager er stengt. Familier settes på harde prøver. Folk er ikke vant til å tilbringe hele døgnet i sammen, verden rister i sine grunnvoller i disse tider. Og midt oppi alt dette har du nordmenn som er grinete fordi dem ikke kommer på hytta. Herregud, kan det være så himla farlig? Folk dør og det eneste folk vil er å dra på hytta! Vi hadde også hytte og det siste stedet jeg ville reist til nå var nettopp dit. Jeg ble syk en gang vi var der, det tok 50 min før vi fikk sykebil og jeg vil aldri oppleve det igjen.
Dersom alle hadde fulgt de rådene vi får så ville dette mest sannsynlig roe seg ned mye raskere, men neida den egoistiske nordmann må selvfølgelig på hytta. Det er jo rett og slett kvalm hvor bortskjemte vi er i dette landet.
På fredag ble jeg testet. Jeg har hatt symptomer på viruset, sår i halsen, tungpustet, litt feber. All den tid jeg har hjemmesykepleien følte jeg en forpliktelse til å si fra, noe de var veldig glad for. Jeg testet negativ, noe jeg ble veldig glad for. Jeg er forsiktig, jeg er nesten ikke utenfor huset. Ikke er jeg på jobb, kun en liten tur på butikken når jeg må. Jeg savner ungene noe veldig. Lillegull har mistet jobben sin, guttungen er student med tilleggsjobb, bare et spørsmål får han også er arbeidsledig. Slik er det jo med så ufattlig mange. Jeg tenker på de ansatte på NAV som nå jobber ræva av seg for å holde tritt med den stadig voksende bunken av søknader om arbeidsledighetstrygd og andre ting.
Selv har jeg nå søkt 100% ufør, men aner ikke når den evnt. kan behandles eller hvordan det vil gå. Jeg har 1 år på meg, får tro det er nok.
Ta vare på hverandre der ute, til jeg kan klemme dere skikkelig så får dere en klem her ❤
The story of my life 
Nyeste kommentarer