Posts Tagged With: cancer

15.04.2014 : Da alt snudde

Klokken er 0700 da det ringer på døren på pasienthotellet på Ullevål sykehus. Jeg vet at det er nå det skal skje. Dette er enten slutten på livet mitt eller starten på et nytt liv. Kvelden før har legene fortalt alt som kan gå galt under operasjonen, men jeg er merkelig rolig. Ingen ting kan skremme meg mer nå. Jeg ble skremt nok i mars da jeg fikk dødsdommen, nå er jeg bare klar for det som måtte komme.

Det er tirsdag i påskeuken og jeg lover det er ikke ofte Ullevål opererer på en slik dag, men etter å ha driti seg ut i mars turde de nok ikke noe annet. Dagen før hadde jeg og Finn hatt oss en tur i Holmenkollen og det var veldig varmt. Over 30 grader faktisk og vi spiste pizza, jeg visste det ville bli lenge til neste gang så jeg spiste mye, altfor mye.

Jeg gir Finn en klem og sier : Jeg elsker deg og vi ses snart. Han svarer : Elsker deg også. Portøren som kommer ber meg sette meg i en rullestol og jeg får litt beroligende. Aldri har veien ned til en operasjonssal vært så lang og aldri har jeg vel heller før vært i en slik situasjon.

Vel nede i operasjonssalen blir jeg møtt av fantastiske sykepleiere og anistisileger. Det gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg trekker pusten dypt og gråter. De spør om jeg er redd. Nei svarer jeg, jeg vil bare overleve dette fordi jeg har så mye å leve for. Jeg er for ung til å dø rett og slett. Det nikkes rundt meg og en sykepleier snur seg bort, jeg tror jeg ante at tåre i øyekroken hennes, men jeg vet ikke sikkert. Så får jeg veneflon og blir lagt på operasjonsbordet. Det siste jeg husker er at jeg klarte å telle til 5 så ble det mørkt.

Når jeg våkner forstår jeg at jeg har vært borte lenge fordi jeg er så utrolig sliten, og hånden stryker over magen og kjenner en bandasje som går fra rett under puppene og ned til navelen og jeg forstår at det har operert meg. Så hører jeg stemmen til Finn og snur meg mot lyden : Jenta mi, det har gått så bra, de er veldig fornøyd med operasjonen så nå skal du leve lille venn, så gråter han og det gjør jeg også, men jeg må snu meg bort fordi kaffelukten fra munnen hans gjør meg uvel. Så ser jeg ansiktet hans tydelig og han smiler og ser ned på meg, stryker meg over mitt skallete hode og gråter mer, og det gjør jeg også. Det står mennesker rundt meg og alle smiler. Så får jeg høre at operasjonen hadde tatt 8,5 time men at den var veldig vellykket. De hadde måttet fjerne mye men hadde ikke funnet spredning. Men milt en bit av bukspyttkjertelen, en bit av tykktarmen og hele magesekken var fjernet. Og Finn hadde travet rundt i gangene hele dagen og ventet og ventet. Stakkars han må jo ha blitt helt utslitt. Vi fikk noen minutter til sammen så måtte han dra. Jeg har aldri følt meg så alene som da, jeg ville ikke at han skulle dra, men jeg klarte ikke å si noe. Jeg sovnet igjen. Om du tror du får mye ro på overvåkningen tar du feil. Det skjer noe hele tiden, så var det røntgen av lungene og du måtte opp å stå. Med sår og 40 sting så hjelper det ikke å si nei. Opp må du. Men så kom det en sykepleier og gav meg massasje mens hun smørte meg med bodylotion, snakk om å føle seg mye bedre.

Dr. Hans Olav Johannessen kom innom for å si at han var så fornøyd og jeg gråt når han sa at jeg var reddet, ihvertfall så langt.

Så 15. april 2014 vil for meg alltid være et vendepunkt i mitt liv. Tusen takk til dere på Ullevål som reddet livet mitt. Jeg vil alltid være dere dypt takknemlig.

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , | 4 kommentarer

Så mange tanker i hodet på engang

Det er så mye jeg ville sagt. Ropt ut! Ting som plager meg. Som gnager i hodet mitt men som jeg ikke kan si uten at noen blir såret. Derfor lar jeg det være inne i hodet mitt. Enn så lenge men en dag må det ut. Dersom det fortsetter slik det er nå så må det ut. Kan ikke se på det i lengden. Når noen utnytter og hersker og jeg ser det og jeg merker det skurrer ja da må det ut. En dag kanskje men ikke enda.

Vært på sykehuset i dag. Tatt ultralyd. Nyren på venstre side har flyttet på seg og skaper litt støy. Renser ikke godt nok men ikke verre enn at det går. Har trykk mot blæra. Kjennes ut som om jeg må tisse hele tiden. De så ikke noe men skal ta ct den 09 september så da får vi se. Orker ikke mer styr nå. Jeg vil bare ha tilbake livet mitt.

Åhhhhhh som tankene surrer i hodet mitt. Jeg har mange tårer som vil ut. Kniper øynene igjen. Må ikke gråte!! Men så renner det over. Engletårene bare renner. Klarer ikke å stoppe dem. Kaller de engletårer fordi de er så store. Hjertet mitt brister og jeg lar de renne. Gidder ikke engang tørke de bort fordi det gjør godt å få dem ut. Jeg er så sliten!! Sliten av å tenke bekymre meg være til stede. Jeg har vasket og flyttet for Thomas og ja………hva skal man si? Ingenting har jeg funnet ut.

Faen til tårer………………..dritt heller jeg lar de renne………..

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , | 6 kommentarer

Ett års kontroll unnagjort

Jeg kjente det allerede når jeg våknet i går at det var noe som skulle skje. Hodet verket og jeg hadde aller mest lyst til å bare dra dyna over hodet og sove videre. Men jeg fikk da karret meg på jobb og gjort det jeg skulle, men innrømmer at tankene var litt all over the place.

I bilen på vei oppover til sykehuset ble jeg dårlig, kvalm og hodepinen satt igang for fullt, helt typisk når jeg gruer meg til noe. Enda det å skulle ha kontroll egentlig ikke er noe å grue seg for. Det gjør jo ikke vondt eller noe sånt, det er liksom bare hele greia.

Mannen min innrømte at han hadde det på samme måten, ingen av oss har jo egentlig lyst til noen gang mer å sette våre ben på et sykehus. På innsiden av dørene kom alt over meg. Alle minner, alle turene jeg gikk rundt i gangene, smertene, kvalmen, all redsel, jeg ville aller helst bare snu og styrte til bilen og rase hjem og hjemme meg under dyna. Men jeg kunne jo ikke det. Jeg slapp å vente så lenge heldigvis, kom inn med engang. Greit å bare få det overstått.

Jeg gav beskjed om at jeg ikke er så lett å stikke, og de måtte prøve fire ganger før de fikk veneflonen på plass. Stakkars skjønne engler, de svettet litt. Jeg sa det var vanlig og alle var litt forundret over at jeg ikke hadde en anmerkning i journalen min. Det burde det vært fordi da kunne jeg fått time på dagtid og fått hjelp av anististisykepleier, de er rå på å stikke.

Jeg måtte ha kontrast i årene og den følelsen er litt merkelig. Som om hele kroppen blir veldig varm og jeg er litt alergisk så jeg kjente jeg var nær ved å svime av, det gikk greit helt til jeg skulle reise meg opp, da deiset jeg på gulvet gitt 😦 det gikk bra, slo meg ikke noe spesielt.

Tankene går når du er ferdig. Hvordan så bildene ut? Er alt bra? Jeg gråt en skvett også, jeg er emosjonell for tiden, helt vanlig og ikke noe å være forundret over. Jeg griner når jeg føler for det, driter i det egentlig. Så nå er det bare å vente da. Smøre seg med tålmodighetskremen jeg ikke har. Blir to lange uker…………

Sender til slutt en varm og styrkende hilsen til kjære Ragnhild som jeg i går fikk vite har blitt syk. Jeg tenker på deg vakre, nydelig du. Du skal bli frisk kjære. Vi skal klare dette vettu. Jeg er her for deg kjære venn. Du må ALDRI gi deg. Du skal jo bli bestemor i september, det blir jo så fint. Om du lover å bli frisk så lover jeg å komme på besøk 🙂 Tenk å bli så glad i noen man aldri har møtt. ?? Er det ikke fint? Vi skal jo diskutere TDF til sommeren, du som er helt rå på sykkelsporten, hvem skal jeg diskutere med om du ikke er her? Kjære Ragnhild, jeg skal kjempe sammen med deg. Du vet det?

Store varme klemmer og jeg sender styrkende tanker din veg. Glad i dere dere ute ❤ < ❤

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , , | 4 kommentarer

«Kontroll» på Ullevål

Ja jeg skriver «kontroll» i «» tegn, fordi jeg trodde det var det jeg skulle, det var ihvertfall det som stod i innkallelsen min 🙂 det det var var en 20 min samtale med kirurgen som opererte meg, helt greit. Jeg fikk gitt han en klem og en blomst som han tydelig ble rørt av og fikk også litt mer informasjon rundt selve inngrepet.

Ved spørsmål fra meg om hvorfor de måtte fjerne så mye svarte han at de alltid har en sikkerhetsradius rundt en svulst fordi om de skulle finne på å skjære i en svulst eller vev som har kreftceller i seg, ja da har man driti seg ut. Da ville spredning vært et faktum.

Han var veldig tydelig på at hovedgrunnen til at jeg fikk operasjon var alder, min fysiske helse og min ståpåvilje. Han var imponert over at jeg allerede var i jobb og at jeg også hadde begynt å trene. Så det var godt å få litt skryt 🙂

Ellers sa han at jeg måtte får vaksine mot lungebetennelse fordi jeg har fjernet milten. Lungebetennelse for meg kan i verste fall bety døden, så den vaksine må jeg få ganske så fort. Det blir kontroll igjen i april og siden en gang per år i fem år. Først da regnes jeg som kreftfri.

Så snakket vi om brevet jeg hadde sendt hvor jeg klaget på behandlingen jeg fikk når jeg fikk dødsdommen. Han var veldig tydelig på at den behandlingen var under hver kritikk og at jeg hadde lært dem mye. De tok det til seg og det var det jeg var ute etter. Noe mer trenger jeg ikke.

En lang tur for en kort samtale, men Dr. Johannessen reddet livet mitt så det var fint å se han igjen.

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , | 4 kommentarer

Det tusler av gårde dette livet mitt.

Denne uken spiste jeg lunsj med Inger-Lise, Kari og Gro Anita. Bambles mini-kreft-forening 🙂 det å dele tanker, latter og tårer med noen som har vært igjennom det samme som en selv føles godt, sårt, leit………..alt på engang. Men alle får tømt seg og sagt sitt så neste gang så går kanskje praten om litt andre ting. Men det er lykke å ha venner man kan møte på denne måten.

Å kjøpe klær er ikke min greie, men jeg har ikke noe valg. Alt har blitt veldig stort så da er det godt å ha Street One og Heidi på Brotorvet jeg kan gå til å få all den hjelpen jeg behøver. Selv når jeg egentlig ikke har tenkt å kjøpe noe kommer jeg alltid ut med et eller annet, så også denne uken 🙂 MEN toppen var når jeg ble spurt om å gå modell. Så dere som bor i nærheten 18 oktober skal jeg gå på catwalken på Brotorvet 🙂 Kom å se!!!

Mat ja……….begynner å bli et styr jeg ikke helt takler kjenner jeg. Må nok få litt hjelp. Noen ganger spiser jeg ikke fordi jeg ikke orker å bli så dårlig, men det er jo ikke noe smart, så det må jeg slutte med. Men jeg blir altså så sykt dårlig for tiden, uansett hva jeg spiser 😦 det er så slitsomt fordi jeg ønsker jo bare å komme meg videre og slippe å bli påminnet om denne dritten hele tiden. Det klarer jeg ikke når jeg hele tiden må kaste opp, får kramper og er kvalm. De sier det skal bli bedre, men hos meg blir det bare verre 😦 liker IKKE!

Ellers blomstrer det i hagen enda, det er deilig. Høsten har jo til nå bare vært fenomenal 🙂

I morgen er det en tur på jobb igjen tenkte jeg og så en time til fysioterapeut. Det skal gjøre gamlekroppen godt tenker jeg.

Ha det fint der ute 🙂

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , , | 2 kommentarer

Moflata bygg nr 53

Bygningen er ikke skremmende i seg selv. Det er innholdet som skremmer meg. Jeg går mot inngangsdøren og uten at jeg kan noe for det dras blikket mitt opp til vindu nr. 2 fra høyre, 2. etasje. Mammas rom. Rommet hvor det var så mye smerte, så mye vondt, så mye latter, oppturer og nedturer. Det ser ikke slik ut i dag som det gjorde.

Før var det sykehjem, så var det palliativ avdeling. Nå er det pasienthotell i 3. etasje. 2. etasje har noen rom for slike som meg. Dersom det skulle skje oss noe, få feber ol så har vi rom til oss. Hvor de hvite englene jobber 🙂

1. etasje er stedet hvor du får cellegift og der var jeg i går og møtte Dr. Karin Myklebust som nå er min favorittlege. Hun var helt fantastisk og overtar nå alle mine bekymringer og holder kontakt med Ullevål slik at jeg slipper å spørre om alt mulig flere ganger.

Hun var rene medisindepoet. Her skal man ikke lide unødvendig det er helt sikkert. Her kunne jeg få alt jeg trengte av lindrende medisiner, det var bare å rope ut.

Jeg skal ha en cellekur som heter ECX. Kuren består av tre forskjellige cellegifter. Epirubicin og cisplatin gis intravenøst, Capecitabine gis i tablettform morgen og kveld.  Behandlinger varer i ca. 5 timer og gis hver 3. uke (den intravenøse biten)

Bivirkninger kan være kvalme, diare, hudreaksjoner, mukositt, tretthet, svimmelhet. Håret forsvinner (bryr meg ikke).

Dersom jeg får feber så MÅ jeg ringe til sykehuset, det kan være farlig da det kan være tegn på infeksjon. Da blir jeg enten kjørt eller de henter meg i sykebil. Vi snakker ikke om å være flink jente nå fikk jeg beskjed om. Her skal ringes umiddelbart når jeg merker noe.

God håndhygiene, holde meg unna folk som er syke osv.

Jeg har bestemt meg for at dette ikke blir så ille. Vi tar en dag av gangen og ser ikke på det som gift, men som noe som skal gjøre meg frisk.

Dette går bra 🙂 🙂

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , , | 11 kommentarer

Et lite lys er tent i enden av tunellen

Fredag 22.11.13

Oppmøte på Ullevåk sykehus kl. 0900. Vi sitter i bilen allerede kl. 0530, redd for å ikke rekke frem i tide. Man vet aldri hvor mye trafikk det er innover til Oslo.

Fremme kl. 0800 så vi, dvs mannen min, inntar frokosten i kantinen på sykehuset. Jeg er jo fastende.

0900 sitter jeg klar på venterommet på gastronomisk avdeling, lettere skjelven og spent. Blir hentet av en sykepleier som tok meg inn på et undersøkelsesrom. Der får jeg en slange inn i nesen og som til slutt havner i magen. En smule ubehagelig, men ikke verre enn at det går greit. Med slange i nesen, tapet godt fast, går jeg ut i gangen for å hente mannen min. Han ser en smule forskrekket ut når han ser meg. Holder rundt, stryker og klemmer på meg.

Inn til ny ct, denne gangen med CO2 gass og kontrast. Må ikke rape, må IKKE rape, da forsvinner gassen og vi må starte på nytt. Jeg vil rape, jeg må rape, men gjør det ikke. Ikke før sykepleieren sier det er greit. Jeg rapte til poengsummen 10 🙂 Ikke dårlig.

Får tildelt rom på pasienthotellet, rom 808 så vet dere hvor jeg er. Da er det bare å vente på legen. Er sulten, men i det vi skal spise kommer sykepleieren for å ta blodprøver, veie meg og informere meg om mandagen. Jeg lytter, noterer og lytter. Redd for å gå glipp av viktig informasjon.

Kl. 1145 kan jeg endelig spise. Rekker ikke å spise alt før tlf ringer og legen venter på meg på rommet mitt. Han er fornøyd med resultatet av ct. Magen er elastisk og fylte seg flott opp, slik en frisk mage skal gjøre. Jeg spør : » er dette positivt?» ja det er det svarer han. Dette ser mye bedre ut. Så da er det mandagen som gjenstår. Lapraskopi av bukhinnen. Er det noe der? er det noe som ikke skal være der?

Jeg har bestemt meg at er det spredning så kommer jeg ikke til å gi meg. Jeg har brukt helgen godt på å lete på nettet og det viser seg at i Sverige gir dem ikke opp så lett. Det skal ikke jeg heller. De får sende meg dit om det skulle vise seg å være nødvendig. Jeg skal IKKE dø!!!! Det nekter jeg på. Jeg har så mye jeg vil oppleve. Jeg skal bli bestemor, jeg skal reise mer, jeg skal ha det fint med mannen min.

Folk vil gjerne kommer på besøk, men jeg må ha litt ro og hvilke noen dager. Jeg blir i Oslo frem til onsdagen har jeg bestemt. Det er bra for meg. Jeg må hvile. Koselig at mange bryr seg, men jeg har ikke energi til så mye annet enn meg selv for tiden. Håper jeg blir tilgitt.

I dag gråter jeg ikke, jeg er forholdsvis rolig…………..kanskje ikke helt innerst inne, men nesten.

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , , | 5 kommentarer

Blogg på WordPress.com.

FinnSummeTone

På heltid i bobil...

supporterfrue.wordpress.com/

Line Victoria elsker Torben. Torben elsker Liverpool FC.

På tur med flokken - minner for livet

Reiser, tips, bilder og historier

natheless

Mitt liv mine meninger

Thomas Lønn

Et studieår i Vietnam og Ghana

Som dagene går.....

Mitt liv mine meninger

Jorunn's WP

Mye rart i hodet, men får det ikke på skjermen via tastaturet