Posts Tagged With: kreftforeningen

Krafttak mot kreft har startet og i år skal det samles inn penger til oss som sliter med senskader. TAKK!! Tusen tusen takk til alle som går i kveld og som gjør dette for at slike som meg skal få det bedre ❤ Det betyr så mye.

Jeg var rimelig høy i hatten 1 år etter min operasjon. Jeg hadde ikke smerter, jeg skjønte ikke hva folk mente når de snakket om senskader og jeg hadde tatt min første sykkeltur. Jeg var på toppen av livet igjen og jeg svevde. Ja nettopp…………det er det som skjer. Når man har stått med beina godt planta i grave og har klart å karre seg over skrenten og inn i livet igjen så føles det som om kroppen er full av adrenalin. Du merker ikke hvor sliten du er fordi du overlevde denne jævla dritten. Du tok tak i livet og du seiret. Da flyter man på en godfølelse som faktisk kan vare lenge og for meg har den vel vart i nesten 4 år.

Forskning sier at etter 3 cellekurer så eldes kroppen din med 10 år. Jeg hadde 4 og gitt på cellegifttabletter hver dag ved siden av. Dvs at jeg nå har en kropp som er 66 år gammel. Ikke rart jeg er sliten. I tillegg mangler jeg magesekk og milt så matinntaket er jo også lik null. Da flyter man bare på rein og skjær vilje til slutt og ikke noe annet. Men hvor lenge holder det? hvor langt strekker man strikken før den ryker?

Etter en kreftbehandling må man lære seg å leve et helt nytt liv. Ingenting er som før men det er det som er så vanskelig. Å innse at man aldri blir den samme. Det er en sorg i seg selv. Jeg savner å trene. Bruke kroppen til hva jeg vil. Jeg føler meg gammel, stygg og sliten. Jeg føler jeg bare sutrer og er negativ. Men jeg prøver faktisk å være blid og fornøyd. Og jeg kan ikke forvente at noen forstår heller. Det er ikke mulig.

Jeg savner meg selv for å si det sånn. Jeg har dårlig hukommelse. Jeg ser dårligere, jeg hører dårligere, jeg forstår ikke ting så lett som jeg gjorde før. Jeg surrer og rører mer og jeg har null energi. Men jeg prøver . Jeg prøver virkelig å være den beste utgaven av meg selv selv om det er dager hvor det er fryktelig vanskelig. Det er når jeg er alene det kommer. Tårene og ensomheten. Oppgittheten.

Jeg skulle ønske jeg hadde visst mer om alt som ville komme når jeg ble syk. Kanskje jeg kunne forberedt meg bedre? Jeg ante ikke jeg ville havne der jeg er i dag. Jeg trodde jeg slapp unna. Skjønte ikke hva andre snakket om når de snakket om utmattelse osv. Jeg var jo ikke det. Nei ikke før nå. Og det har slått meg i bakken og bitt meg i rumpa, men ikke søren om jeg skal gi opp. Jeg skal opp og frem og erobre verden igjen 🙂

Takk til alle som går for meg i dag. Jeg elsker dere ❤