Posts Tagged With: magekreft

15.04.2014 : Da alt snudde

Klokken er 0700 da det ringer på døren på pasienthotellet på Ullevål sykehus. Jeg vet at det er nå det skal skje. Dette er enten slutten på livet mitt eller starten på et nytt liv. Kvelden før har legene fortalt alt som kan gå galt under operasjonen, men jeg er merkelig rolig. Ingen ting kan skremme meg mer nå. Jeg ble skremt nok i mars da jeg fikk dødsdommen, nå er jeg bare klar for det som måtte komme.

Det er tirsdag i påskeuken og jeg lover det er ikke ofte Ullevål opererer på en slik dag, men etter å ha driti seg ut i mars turde de nok ikke noe annet. Dagen før hadde jeg og Finn hatt oss en tur i Holmenkollen og det var veldig varmt. Over 30 grader faktisk og vi spiste pizza, jeg visste det ville bli lenge til neste gang så jeg spiste mye, altfor mye.

Jeg gir Finn en klem og sier : Jeg elsker deg og vi ses snart. Han svarer : Elsker deg også. Portøren som kommer ber meg sette meg i en rullestol og jeg får litt beroligende. Aldri har veien ned til en operasjonssal vært så lang og aldri har jeg vel heller før vært i en slik situasjon.

Vel nede i operasjonssalen blir jeg møtt av fantastiske sykepleiere og anistisileger. Det gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg trekker pusten dypt og gråter. De spør om jeg er redd. Nei svarer jeg, jeg vil bare overleve dette fordi jeg har så mye å leve for. Jeg er for ung til å dø rett og slett. Det nikkes rundt meg og en sykepleier snur seg bort, jeg tror jeg ante at tåre i øyekroken hennes, men jeg vet ikke sikkert. Så får jeg veneflon og blir lagt på operasjonsbordet. Det siste jeg husker er at jeg klarte å telle til 5 så ble det mørkt.

Når jeg våkner forstår jeg at jeg har vært borte lenge fordi jeg er så utrolig sliten, og hånden stryker over magen og kjenner en bandasje som går fra rett under puppene og ned til navelen og jeg forstår at det har operert meg. Så hører jeg stemmen til Finn og snur meg mot lyden : Jenta mi, det har gått så bra, de er veldig fornøyd med operasjonen så nå skal du leve lille venn, så gråter han og det gjør jeg også, men jeg må snu meg bort fordi kaffelukten fra munnen hans gjør meg uvel. Så ser jeg ansiktet hans tydelig og han smiler og ser ned på meg, stryker meg over mitt skallete hode og gråter mer, og det gjør jeg også. Det står mennesker rundt meg og alle smiler. Så får jeg høre at operasjonen hadde tatt 8,5 time men at den var veldig vellykket. De hadde måttet fjerne mye men hadde ikke funnet spredning. Men milt en bit av bukspyttkjertelen, en bit av tykktarmen og hele magesekken var fjernet. Og Finn hadde travet rundt i gangene hele dagen og ventet og ventet. Stakkars han må jo ha blitt helt utslitt. Vi fikk noen minutter til sammen så måtte han dra. Jeg har aldri følt meg så alene som da, jeg ville ikke at han skulle dra, men jeg klarte ikke å si noe. Jeg sovnet igjen. Om du tror du får mye ro på overvåkningen tar du feil. Det skjer noe hele tiden, så var det røntgen av lungene og du måtte opp å stå. Med sår og 40 sting så hjelper det ikke å si nei. Opp må du. Men så kom det en sykepleier og gav meg massasje mens hun smørte meg med bodylotion, snakk om å føle seg mye bedre.

Dr. Hans Olav Johannessen kom innom for å si at han var så fornøyd og jeg gråt når han sa at jeg var reddet, ihvertfall så langt.

Så 15. april 2014 vil for meg alltid være et vendepunkt i mitt liv. Tusen takk til dere på Ullevål som reddet livet mitt. Jeg vil alltid være dere dypt takknemlig.

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , | 3 kommentarer

Når sorgen igjen rammer

13.02. mistet min fantastiske kreftkoordinator Elin sin livs store kjærlighet Steinar. Han ble bare 55 år. Han etterlater seg tre flotte gutter og to fantastiske barnebarn og skulle også blitt farfar igjen i mars. En livsglad og reiseglad mann som mange var glad i. Jeg kjente kun Steinar via Elin, men fulgte de gjennom deres forteller på deres fantastiske reiser rundt i verden, på steder kanskje ikke alle vi andre reiste, men som for dem var noe helt spesielt. Det kom hjem fra Butan i månedskiftet oktober/november da Steinar ble syk og nå er han borte. Magekreft. Slik som meg, men uhelbredelig. Det må ha vært fryktelig for Elin disse ukene, som er vant til å ta seg av alle andre med alvorlig sykdom og nå rammet det han hun var som mest glad i. Jeg kjenner sorgen hennes helt hit. Hjertet mitt revnet når jeg fikk vite det. Man har alltid et håp, se bare på meg. Jeg har vært så heldig. Mye heldigere enn jeg tror. Og dette har virkelig gått hardt inn på meg. Jeg gråter med Elin og hennes flokk, som nå er en mindre.

I tillegg venter jeg idag på beskjed fra min kjære kusine om hvordan hun har det. De har oppdaget to kuler i venstre bryst og hun har vært på MR så i dag kommer svaret. Hvor alvorlig er det? Det blir mye for meg nå kjenner jeg. Man får en daglig påminnelse om denne sykdommen for sin egen del, men den forsterkes når andre blir rammet. Da kjenner jeg på redselen deres og sorgen deres og vil så gjerne hjelpe. Jeg vil så gjerne være til nytte. Jeg savnet noen jeg kunne delen tankene mine med når jeg var syk. Og innbiller meg at andre trenger det samme men det er ikke sikkert.

Livet er ikke for amatører det er helt sikkert.

Jeg lyser fred over Steinar sitt minne og håper noen der oppe tar var på Elin og flokken hennes. Og krysser fingrer for min kusine.

Nå skal jeg ha behandling selv…………ta vare på dere.—-<3

Categories: Livet mitt | Stikkord: , | 6 kommentarer

Veneport på plass

Etter å ha slitt i åresvis med å få i meg nok væske ble det forrige onsdag operert inn en veneport igjen.. Den skal hjelpe meg med å få i meg nok væske. Snille folk på Bamble helsehus ordner opp for meg. Evig takknemmelig for den hjelpen jeg får der! Nå skal hjemmesykepleien på banen igjen og da får jeg kanskje se noen av de nydelige damene som var hos meg for snart 5 år siden 🙂

Jeg har slitt veldig siden jeg fikk betennelse og maten renne bare tvers igjennom. Mye sliten og smerter i kroppen hele tiden. Jeg har blitt såpass fornuftig at jeg jobber kun 40% og noen vil vel også mene at det var på tide. Men dette har og er en prosess som jeg må ta i mitt tempo. Det gjør vondt å kjenne at jeg ikke orker. Jeg vil så gjerne, men inntak av mat og væske er ganske vesentlig for å leve et godt liv. Man mangler vitaminer, jern, har for lite blod, har utviklet benskjørhet osv osv. Det virker som om senskadene mine har kommet mye senere enn jeg hadde trodd på forhånd. Men nå har de kommet for fullt og de må jeg lære meg å leve med.

Men ja jeg er lei……jeg av å fly på do hele tiden. Ingen ting holder. Alt bare renner igjennom. Man blir usosial og holder seg mest hjemme eller i det minste i kort avstand til hjemme. Hvem syns det er moro å sitte å skite ned doen hos folk? Ikke jeg ihvertfall………..

 

Categories: Livet mitt, Uncategorized | Stikkord: , , , | 3 kommentarer

Blokketid igjen…..

Da var halsen slått seg vrang igjen og det er tid for blokking. 31.08 kl. 1000 har jeg time, da er det vel en 4-6 ganger jeg må igjennom denne dritten….. Sommeren har vært slitsom pga varmen og den siste uken har vært ekstra vanskelig selv om jeg har hatt fri. Blir lite mat og drikke dessverre..

Har tatt kontakt med sykehuset da jeg oppdaget at de har fått en avdeling som kan bistå med ernæring. Får håpe jeg kommer inn der 🙂 så slipper jeg den lange turen til Oslo.

Har også fått innkallelse til storkontroll i april 2019. Da er det 5 år siden verden ble snudd på hodet og jeg vil være en del av statistikken for overlevelse av kreft. Ikke gærnt 🙂

Categories: Livet mitt, Uncategorized | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

Krafttak mot kreft

Krafttak mot kreft har startet og i år skal det samles inn penger til oss som sliter med senskader. TAKK!! Tusen tusen takk til alle som går i kveld og som gjør dette for at slike som meg skal få det bedre ❤ Det betyr så mye.

Jeg var rimelig høy i hatten 1 år etter min operasjon. Jeg hadde ikke smerter, jeg skjønte ikke hva folk mente når de snakket om senskader og jeg hadde tatt min første sykkeltur. Jeg var på toppen av livet igjen og jeg svevde. Ja nettopp…………det er det som skjer. Når man har stått med beina godt planta i grave og har klart å karre seg over skrenten og inn i livet igjen så føles det som om kroppen er full av adrenalin. Du merker ikke hvor sliten du er fordi du overlevde denne jævla dritten. Du tok tak i livet og du seiret. Da flyter man på en godfølelse som faktisk kan vare lenge og for meg har den vel vart i nesten 4 år.

Forskning sier at etter 3 cellekurer så eldes kroppen din med 10 år. Jeg hadde 4 og gitt på cellegifttabletter hver dag ved siden av. Dvs at jeg nå har en kropp som er 66 år gammel. Ikke rart jeg er sliten. I tillegg mangler jeg magesekk og milt så matinntaket er jo også lik null. Da flyter man bare på rein og skjær vilje til slutt og ikke noe annet. Men hvor lenge holder det? hvor langt strekker man strikken før den ryker?

Etter en kreftbehandling må man lære seg å leve et helt nytt liv. Ingenting er som før men det er det som er så vanskelig. Å innse at man aldri blir den samme. Det er en sorg i seg selv. Jeg savner å trene. Bruke kroppen til hva jeg vil. Jeg føler meg gammel, stygg og sliten. Jeg føler jeg bare sutrer og er negativ. Men jeg prøver faktisk å være blid og fornøyd. Og jeg kan ikke forvente at noen forstår heller. Det er ikke mulig.

Jeg savner meg selv for å si det sånn. Jeg har dårlig hukommelse. Jeg ser dårligere, jeg hører dårligere, jeg forstår ikke ting så lett som jeg gjorde før. Jeg surrer og rører mer og jeg har null energi. Men jeg prøver . Jeg prøver virkelig å være den beste utgaven av meg selv selv om det er dager hvor det er fryktelig vanskelig. Det er når jeg er alene det kommer. Tårene og ensomheten. Oppgittheten.

Jeg skulle ønske jeg hadde visst mer om alt som ville komme når jeg ble syk. Kanskje jeg kunne forberedt meg bedre? Jeg ante ikke jeg ville havne der jeg er i dag. Jeg trodde jeg slapp unna. Skjønte ikke hva andre snakket om når de snakket om utmattelse osv. Jeg var jo ikke det. Nei ikke før nå. Og det har slått meg i bakken og bitt meg i rumpa, men ikke søren om jeg skal gi opp. Jeg skal opp og frem og erobre verden igjen 🙂

 

Takk til alle som går for meg i dag. Jeg elsker dere ❤

Categories: Livet mitt, Uncategorized | Stikkord: , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fy flate…. det er et slit…

I dag har jeg blokket spiserøret og skjøten i tarmen…. 13 gang tror jeg det er. Det er vondt og det er slitsom, men skal jeg overleve må jeg jo ha i meg næring. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker  holde på med jobb og alt. Jeg er sliten og jeg står på. Er det verdt det? Jeg vet sannelig ikke. Jeg er glad i jobben min men det er kanskje på tide å bli glad i meg selv igjen. Noe jeg ikke har vært på lenge. Jeg vet ikke om andre er det heller når jeg tenker meg om. Ikke slik jeg er glad i dem. Eller kanskje jeg forventer for mye?

Jeg har ingen nære venner som besøker meg. Når jeg tenker meg om har jeg vel egentlig ikke venner i det hele tatt? For hadde jeg hatt det ville de vel vært her? Jeg har jo alltid vært den som har tatt kontakt men det orker jeg ikke mer.

Jeg føler meg ensom. Mulig det er fordi jeg har blitt den jeg er. Og hvordan skal folk klare å forstå hvordan jeg har det når jeg prøver å skjule det hele tiden? Det er ikke noe forståelse fra mine nærmeste heller. Men det er ikke så rart. Sånn egentlig.
Nei jeg vetta søren hva jeg skal gjøre jeg……………… å gå hjemme er ikke noe alternativ for meg. Da ville jeg kjedet meg og sikkert ikke hatt det noe bedre. Men jeg må finne en løsning på hvordan jeg skal klare å beholde energien gjennom dagen slik at jeg gjorde noe annet enn å sitte i en stol når jeg kommer hjem.

Jeg er ikke meg selv sånn inni meg…………….jeg savner noen å prate med som kan forstå. Som er her for meg uansett. Jeg trenger ikke sympati fordi det er ikke synt på meg. Jeg trenger vel egentlig bare omsorg fordi jeg er meg…………..

Categories: Livet mitt, Uncategorized | Stikkord: , , , | 5 kommentarer

Mitt liv…helt uten filter

1.  bilde 16. april 2014   bilde nr. 2. 16. april 2016

Skal man tørre? Å snakke om hverdagen helt uten filter? Kanskje man burde gjøre det? Få verden til å stanse opp å tenke over hva er det vi egentlig driver med?

I min hverdag som kreftoverlever er det mye jeg må ta inn over meg og mye jeg må ta hensyn til all den tid jeg ikke har magesekk og ikke milt. Jeg har store problemer med å spise og dagene mine består av oppkast og diare. Hver dag. Hver eneste forbanna dag er det noe som minner meg på at jeg har vært alvorlig syk. Hvor syk jeg var har jeg faktisk ikke forstått før nå.

Jeg var hos legen min på Ullevål i går for å ta ct da jeg ikke har hatt det så bra. Jeg har mer og mer intense smerter i kroppen min som har gjort meg engstelig så jeg tok selv affere og ba om en sjekk. Jeg lå inne fra onsdag til torsdag og selv om ct prøvene var bra blir det foretatt MR og PET CT neste uke for å være helt sikre.

Jeg har hele tiden siden april 2014 sagt at jeg ikke vil få tilbakefall og jeg har klart meg fint inntil flere av mine venner har blitt syke igjen og da går tankene. Ikke noe rart at man blir redd for at også kan skje med meg.

Legen min spurte meg i går : Rita er du klar over hvor syk du var og hvor nær du var ved å ikke få operasjon og hvor nær døden du var når du fikk ut stentet? Jeg tenkte meg og svarte at nei det tror jeg ikke jeg var fordi da hadde jeg ikke overlevd…….han forklarte meg at i de 8 timene jeg lå på operasjonsbordet så var han hele tiden fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å redde meg, når det var over så var egentlig alt opp til meg. Godt jeg ikke visste det tenker jeg fordi det hadde vært for overveldende. Så der fikk jeg brukt for alle treningstimene mine og den indre styrken min.

Jeg fortelle aldri hvordan jeg egentlig har det fordi det hjelper ingen ting. Det setter bare fokus på det som er negativ og jeg velger å sette fokus på det positive. Men ingen vet hvor mange kvelder jeg kan sitte alene her å være redd og da kommer tårene. Jeg vet at jeg aldri vil bli som før. Jeg vil aldri kunne gjøre alt jeg har lyst til. Men jeg skal prøve å gjøre så mye som mulig.

Mange vil si hvorfor jobber du så mye? Hvorfor får du deg ikke en ufør? Til dere vil jeg si: Når jeg sitter hjemme og har tankene for meg selv blir de destruktive og det ønsker jeg ikke. Når jeg er på jobb har jeg annet å tenke på. Men jeg merker at mye negativitet rundt meg er ikke bra. Fortsetter det må jeg ta noen valg og finne på noe annet lurt.

Min hverdag består av 1 times frokost for å få den til å sitte. Så er det toalettbesøk Så lurer jeg innpå en halv brødskive på formiddagen 1 skive kanskje to til lunsj. Så er det dobesøk med enten oppkast eller diare. Så er det å finne på noe til middag som jeg får ned og da blir det som regel suppe. Så er det do besøk igjen. Alt dette har skadet tennene mine og jeg forventer nå en tannlegeregning på ca. 20000 som jeg ikke får dekket. Så må jeg ha innsovningstabletter for å få sove som også påvirker tennene mine. Jeg husker dårlig jeg skriver mye feil. Jeg gjentar meg selv. Jeg har store og intense smerter i rygg bekken og knær. Mulig skader etter cellegift i form av nerveskader eller så har jeg fått en eller annen leddsykdom.

Det å ikke kunne trene er en stor sorg for meg og den har jeg måttet bearbeide. Jeg har ikke energi til det. Jeg skulle vært med i et TV program om sykdommen min men måtte droppe det også. Jeg må gi avkall på familiesammenkomster på kort tid pga oppkast og diare som kommer og min livskvalitet er på langt nær slik den er for mange andre. Men det skal jeg ha jeg gir aldri opp. Aldri om jeg skal knekke sammen. Jeg skal stå oppreist til jeg dør. Og nei jeg er ingen superwoman. Jeg er bare Rita på godt og vondt. Og jeg gjør ikke alt dette fordi at noen skal skryte av meg og si at fy flate du er den sterkeste jeg vet om osv. Fordi det er jeg IKKE . Jeg er lik alle andre men jeg har valgt å ta mine valg fordi det tror jeg er best for meg. Sikkert ikke for deg men for meg. Og midt oppi alt dette er det det som betyr noe. Hvilke valg jeg tar for MEG.

Jeg kan ikke forvente at noen skal forstå hvordan dagene mine er så da er det ingen vits å fortelle noen om det heller. Det er bare jeg som kan forstå og det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

Men ja det er tøft og det er slitsomt men jeg prøver å møte hver eneste dag med et smil og tenke positivt om ikke tror jeg ikke jeg hadde overlevd dette her.

Jeg prøver å tenke hvordan skal jeg komme meg igjennom dagen. Hva kan jeg bidra med i andres hverdag som tar fokuses vekk fra min egen slik at jeg ikke kjenner etter hvor vondt jeg har det til tider?

Jeg vet at mange ikke forstår hvorfor jeg ikke jobber mindre og jeg orker ikke å bruke energi på å gjenta det gang på gang. Ingen vet hvordan det er før man står midt oppi det selv. Vi må få lov å ta de valgene vi gjør uten at noen skal kritisere det. JEG er ekspert på meg selv og vet hva som er bra for meg. Det trenger ikke være bra for deg 🙂 Jeg har alltid ment at det er bedre å prøve litt enn å ikke prøve i det hele tatt fordi man oppdager fort at det er mye kan klarer men man må ville det. Vi tar alle valg fra vi våkner om hvordan dagen skal bli. Skal jeg på jobb eller skal jeg bli hjemme. Mitt utgangspunkt hver morgen er at jeg skal på jobb. Ferdig snakket. Jeg vet at den dagen jeg ikke orker det ja da kjenner jeg det 🙂  Jeg har nå fått en tilpassning slik at jeg skal ha fri to fredager på rad fordi kroppen min nå har det såpass vondt at jeg må hvile meg litt. Og når blir det to uker med intensive undersøkelser og når det er over skal jeg senke skuldrene og da kommer nok energien tilbake igjen.

 

Beklager skrivefeil men jeg ser dem ikke selv så da blir det sånn 🙂

 

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , , | 10 kommentarer

Da skjedde det som ikke skulle skje

Fredag for en uke siden skulle jeg blokke ut i halsen på sykehuset Telemark og da spjæret spiserøret mitt rett og slett. Herregud………jeg har aldri hatt så vondt ihele mitt liv og heller aldri vært så redd. Det var 1 mm om å gjøre før det var hull tvers igjennom. Det er jo dette jeg har vært så redd for hele tiden. At det skal sprekke.

Det ble innleggelse fredag til mandag og de var klare på å sende meg til Ullevål for operasjon om det hadde vært hull tvers igjennom. Da vet jeg ikke hvordan dette hadde gått rett og slett.

Så jeg er ved godt mot fortsatt………….

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , | 4 kommentarer

Kontroll og har ikke kontroll

Kontrollen gikk superfint. Lykkelige lille meg når overlegen ringte meg i går 🙂 Hurrraaaaaaaaa jublet jeg. Jeg har trodd at jeg ikke har tenkt så mye på det, men når beskjeden kom kom også tårene. 🙂 gledesstårer. Heiv meg over tlf og sendte sms i hytt og pine og SÅ mange som gleder seg med meg ❤ det er stort for meg. Det må dere vite.

Jeg har så mange fine mennesker rundt meg og det er det som har gjort at jeg har kommet dit jeg har i dag.

Ellers har jeg ikke kontroll. Hverken på følelser eller livet, jobb eller privatliv. Det går i 100 om dagen og tankene flyr spinnvilt til tider. Jeg føler og jeg tenker. Jeg surrer og jeg rører. Jeg har jobbet for mye og jeg er dødsliten 😦 jeg har følelser i hjertet jeg ikke visste jeg hadde. Det er vondt og det er godt på samme tid.

Jeg har så mange ønsker og så mye jeg har lyst til å gjøre. Men ingen å gjøre det med 😦

Jeg vil så mye men får ikke gjort noe med det.

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , | 4 kommentarer

Tankene må uuuuuuuuuuuuuuuuuuut!!

Himmel nå har jeg noen dårlige dager 😦 jeg griner og kjefter og smeller om hverandre. Har ikke kontroll på en dritt. På jobb i dag kom jammen i meg tårene midt under et møte! Noe så dumt! Men kan ikke noe for det. Jeg klarer ikke å holde tilbake. Vet nesten ikke hva som er verst. Tårer eller sinne. Jeg er så sint!!!!! Aner ikke hvorfor. Eller gjør jeg? Kontrollen som stresser meg? Vet ikke. Jeg er bare fly forbanna! Og da kommer også tårene. Jeg har så mye inni meg som burde flommet ut men holder igjen. Vet at om jeg sier for mye blir det støy og det orker jeg ikke. Jeg tror at tiden er inne for alenetid. På Montebellosenteret. Bare jeg. Bare tenke på MEG. Ikke noen andre. Bare meg. Et sted jeg kan tømme hodet uten at noen blir såret misforstår blir lei seg blir sint. Et sted hvor jeg kan være MEG. Tror det er lurt. Reise vekk. Tror kanskje noen syns det blir godt å bli kvitt meg litt også. Jeg passer ikke inn mer kjenner jeg. Jeg er ikke den jeg var. Jeg er mye mer sårbar samtidig mer uredd. Men jeg passer ikke inn. Kanskje jeg ikke skulle begynt å jobbe igjen? kanskje det hadde vært bedre å sagt at nei dette klarer jeg ikke? Men jeg vil jo så gjerne. Jeg skulle blitt bedre informert. Om mine rettigheter. Da hadde jeg ikke jobbet så mye. Tror ikke det men vet jo aldri med meg. Jeg kjører hardt ut og øker etterhvert. Noen ganger har ikke det vært så lurt. Jeg driter meg stadig ut men lærer jeg? Ser ikke sånn ut.

Jeg har nok ikke helt forstått hva kreften og cellegiften har gjort med kroppen min. Med meg. Ingen andre som skjønner det heller. Jeg er ikke den Rita jeg var før jeg ble syk. Jeg orker jo nesten ingen ting mer samtidig vil jeg være sammen med de jeg er glad i. Jeg savner familien min. Altså tanter onkler kusiner fettere. Være sammen. Vi ses jo aldri nesten 😦 vi burde hatt en stor fest og det har jeg jo sagt så lenge. MEN jeg vil så gjerne at Thomas skal være med og han vet jeg jo aldri når har fri. Derfor et det så vanskelig. Men må få det til. Jeg har så mange å takke. Familie venner kollegaer. Jo det må vi få til. Herregud vi bor 1 time fra hverandre og ses nesten aldri. Jeg savner så mange av dem. ❤ Jeg savner mamma. Veldig. Hele tiden. Jeg er kaos om dagen kjenner jeg. Ordene kommer bare i hulter til bulter.Men samme det. Det er jo bare til meg selv. Vet at ikke det er så mange som leser dette så da er det jo ikke så farlig. Om jeg humper hit og dit mener jeg.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg……………..gråte litt kanskje? Det pleier å hjelpe en liten stund ihvertfall……

Categories: Livet mitt | Stikkord: , , , | 3 kommentarer

Blogg på WordPress.com.

Thomas Lønn

Et studieår i Vietnam og Ghana

Som dagene går.....

Mitt liv mine meninger

Jorunn's WP

Mye rart i hodet, men får det ikke på skjermen via tastaturet