6 år siden legene på Ullevål reddet livet mitt. 6 år med mye gleder, masse fine turer, masse latter, mye tårer, oppgitthet, frustrasjon. Hvordan skal man få noen til å forstå hva det vil si å leve uten magesekk, uten milt? Det nytter ikke, noen klarer nok å forstå litt, men det er kun de som har vært der selv som forstår. Og jeg har gitt opp. Noen vil bare ikke høre, mener jeg er egoistisk som prioriterer meg selv foran familie. Det får ikke hjelpe. Jeg gjør det jeg mener er best for meg, alt annet bryr jeg meg ikke så mye om mer. Jeg bruker energi på de som er glad i meg.
Jeg er nå sykemeldt igjen og har søkt 100% ufør. Det har vært en lang prosess for meg å komme til den beslutningen da jeg elsker jobben min og er veldig glad i mine kollegaer, men det måtte gå den veien. Jeg har ikke noe valg. Jeg har så mye senskader og så mye tilleggsdiagnoser at halvparten hadde vært mer enn nok.
Men jeg er veldig takknemlig for at jeg lever, ikke tro noe annet. Jeg er lykkelig i min egen lille verden. Jeg klarer meg fint, jeg savner bare barna mine noe veldig, det å få være nære, være sammen, være oss.
Nå har jeg snart vært tre uker hjemme fra jobb. Det er helt vilt hvor fort jeg har merket forskjell på helsa mi ved å være hjemme. Jeg sover allerede bedre, jeg spiser mer, jeg flyr på do mindre, jeg har mindre smerter i kroppen. Det er ikke tvil om at jeg vil ha et mer fullverdig liv uten å være i jobb. Nå gjenstår det bare å se om NAV er enig. I disse koronatider vil vel min søknad mest sannsynlig ta flere måneder å få (forhåpentligvis) godkjent. Jeg vet ikke hva jeg gjør dersom jeg får avslag. Det orker jeg ikke å tenke på rett og slett. Jeg savner jobb, jeg savner mine fine kollegaer, men jeg savner ikke å være så totalt utmattet som jeg er når jeg jobber. Jeg merker nå at jeg i jobbperioden ikke klarte å få med meg alt som skjedde, jeg glemte ting, jeg surret bort ting, jeg var ukonsentrert og det var fordi jeg brukte så mye energi på jobb at jeg hadde ikke energi til å ta vare på meg selv. Jeg drømmer om et liv uten smerter, og dit vil jeg kun komme om jeg får lov å bli ufør….
Ja, det har vært mye tårer i det siste. Jeg prøver og prøver å stå i jobb, jeg gjør virkelig alt jeg kan, men denne uken måtte jeg igjen innrømme overfor meg selv at Rita, dette går faktisk ikke mer………nå har du hatt og har infeksjoner overalt i den tynne kroppen din, når har du tenkt å ta signalene? Kroppen din skriker etter oppmerksomhet og du bare ignorerer den, men nå kom jeg altså til en grense og det betyr at jeg nå kun skal jobbe tre veldig korte dager i uken. Heldigvis jobber jeg i verdens beste kommune så arbeidsgiver tilrettelegger for meg så langt det er mulig.
Legen på Sykehuset Telemark sa sist jeg var der : Rita, skal du oppleve å bli over 65 år må du rett og slett ta deg sammen, bli egoistisk å tenke kun på deg selv. Du har ingenting på jobb å gjøre. Vi kjenner ingen som har overlevd magekreft som jobber etterpå, du har gjort ditt, du har gjort alt du kan. DIN jobb er å få i deg mat og overleve, det er det eneste som er viktig.
Men så vondt det er………..så himla vondt det er å vite at kroppen er så skadet at jeg mest sannsynlig nå må gi meg helt……….jeg er snart tom for tårer rett og slett. Det å være på jobb har vært viktig for meg, fordi friske folk er på jobb, men jeg er jo ikke frisk, det er vel det som gjør så vondt å innrømme ovenfor meg selv. Det å ikke klare å bidra, være til nytte, at noen blir glad for å se meg på jobb, at jeg vet at jeg har bidratt til et godt arbeidsmiljø. Mulig jeg ikke har det, men jeg liker å tenke at jeg har det. Jeg er veldig glad i mine kollegaer og kommer til å savne dem. Jeg vet jo at det går noen uker så er jeg glemt…… sånn er det bare.
Men min kjære Finn og mine barn fortjener en kone og en mamma som gjør alt for å være i livet deres så lenge jeg kan, da må jeg selv ta noen grep.
400 gram kjøttdeig, 1 pose frossen lapskausblanding, 2 buljongterninger, 2 «putter» oksefond, 1 glass tomatpure, 1 løk, 1 pk knuste tomater gjerne med litt krydder, vann, krydder etter egen smak, men salt og pepper må med, 2 ss sukker.
Stek løk og kjøttdeigen og smak til med salt og pepper og evnt annet krydder du liker godt, her setter du selv begrensninger. Jeg har både spisskumming og oregano i min suppe 🙂 Hell posen med grønnsaker i en kjele kokende vann, det skal dekke grønnsakene helt, gjerne litt over. Kok grønnsakene møre sammen med buljong og oksefond, ha til slutt oppi kjøttdeigen, tomater og tomatpure og sukker. La alt sammen småkoke i ca. 15 min.
Serveres rykende varm, gjerne med litt rømme på toppen 🙂
Jeg glemmer ikke mars 2014. Jeg var klar for operasjon på Ullevål, men fikk dødsdommen i stedenfor. Ingen kan forestille seg å få en slik beskjed. Du drar for å bli operert for å bli frisk, men så går det helt motsatt vei…. vi satt hjemme her i 2,5 uke og var lamslått. Jeg samlet flokken min og vi gråt og vi snakkes og forsøkte å tenke om det var noe som vi ikke hadde snakket om. Jeg planla begravelsen min ned til minste detalj, hvem skulle være kisten min, hvilke blomster jeg skulle ha, hvilken musikk osv.
Hvordan takler man et slikt budskap? Jeg taklet det på min måte, jeg var så redd og mest lei meg for å måtte forlate flokken min, jeg var ikke redd for å dø egentlig. Jeg var bare så lei meg fordi det skulle ikke ende sånn. Jeg ville jo bare leve, være sammen med Finn og barna og bare nyte livet. Jeg ble ikke så stresset over at jeg skulle rekke så mye, jeg var mest opptatt av å være tilstede for de som trengte meg. Det var vondt for ungene. Jentungen som bodde hjemme som måtte se mamman sin så lei seg og så syk, og Thomas som bodde i Stavanger og ville bare hjem….
Ja jeg skal se filmen og ja det blir tårer og ja det blir vondt, men samtidig så er dette en film jeg kan kjenne meg igjen i……………
Klokken er 0700 da det ringer på døren på pasienthotellet på Ullevål sykehus. Jeg vet at det er nå det skal skje. Dette er enten slutten på livet mitt eller starten på et nytt liv. Kvelden før har legene fortalt alt som kan gå galt under operasjonen, men jeg er merkelig rolig. Ingen ting kan skremme meg mer nå. Jeg ble skremt nok i mars da jeg fikk dødsdommen, nå er jeg bare klar for det som måtte komme.
Det er tirsdag i påskeuken og jeg lover det er ikke ofte Ullevål opererer på en slik dag, men etter å ha driti seg ut i mars turde de nok ikke noe annet. Dagen før hadde jeg og Finn hatt oss en tur i Holmenkollen og det var veldig varmt. Over 30 grader faktisk og vi spiste pizza, jeg visste det ville bli lenge til neste gang så jeg spiste mye, altfor mye.
Jeg gir Finn en klem og sier : Jeg elsker deg og vi ses snart. Han svarer : Elsker deg også. Portøren som kommer ber meg sette meg i en rullestol og jeg får litt beroligende. Aldri har veien ned til en operasjonssal vært så lang og aldri har jeg vel heller før vært i en slik situasjon.
Vel nede i operasjonssalen blir jeg møtt av fantastiske sykepleiere og anistisileger. Det gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg trekker pusten dypt og gråter. De spør om jeg er redd. Nei svarer jeg, jeg vil bare overleve dette fordi jeg har så mye å leve for. Jeg er for ung til å dø rett og slett. Det nikkes rundt meg og en sykepleier snur seg bort, jeg tror jeg ante at tåre i øyekroken hennes, men jeg vet ikke sikkert. Så får jeg veneflon og blir lagt på operasjonsbordet. Det siste jeg husker er at jeg klarte å telle til 5 så ble det mørkt.
Når jeg våkner forstår jeg at jeg har vært borte lenge fordi jeg er så utrolig sliten, og hånden stryker over magen og kjenner en bandasje som går fra rett under puppene og ned til navelen og jeg forstår at det har operert meg. Så hører jeg stemmen til Finn og snur meg mot lyden : Jenta mi, det har gått så bra, de er veldig fornøyd med operasjonen så nå skal du leve lille venn, så gråter han og det gjør jeg også, men jeg må snu meg bort fordi kaffelukten fra munnen hans gjør meg uvel. Så ser jeg ansiktet hans tydelig og han smiler og ser ned på meg, stryker meg over mitt skallete hode og gråter mer, og det gjør jeg også. Det står mennesker rundt meg og alle smiler. Så får jeg høre at operasjonen hadde tatt 8,5 time men at den var veldig vellykket. De hadde måttet fjerne mye men hadde ikke funnet spredning. Men milt en bit av bukspyttkjertelen, en bit av tykktarmen og hele magesekken var fjernet. Og Finn hadde travet rundt i gangene hele dagen og ventet og ventet. Stakkars han må jo ha blitt helt utslitt. Vi fikk noen minutter til sammen så måtte han dra. Jeg har aldri følt meg så alene som da, jeg ville ikke at han skulle dra, men jeg klarte ikke å si noe. Jeg sovnet igjen. Om du tror du får mye ro på overvåkningen tar du feil. Det skjer noe hele tiden, så var det røntgen av lungene og du måtte opp å stå. Med sår og 40 sting så hjelper det ikke å si nei. Opp må du. Men så kom det en sykepleier og gav meg massasje mens hun smørte meg med bodylotion, snakk om å føle seg mye bedre.
Dr. Hans Olav Johannessen kom innom for å si at han var så fornøyd og jeg gråt når han sa at jeg var reddet, ihvertfall så langt.
Så 15. april 2014 vil for meg alltid være et vendepunkt i mitt liv. Tusen takk til dere på Ullevål som reddet livet mitt. Jeg vil alltid være dere dypt takknemlig.
13.02. mistet min fantastiske kreftkoordinator Elin sin livs store kjærlighet Steinar. Han ble bare 55 år. Han etterlater seg tre flotte gutter og to fantastiske barnebarn og skulle også blitt farfar igjen i mars. En livsglad og reiseglad mann som mange var glad i. Jeg kjente kun Steinar via Elin, men fulgte de gjennom deres forteller på deres fantastiske reiser rundt i verden, på steder kanskje ikke alle vi andre reiste, men som for dem var noe helt spesielt. Det kom hjem fra Butan i månedskiftet oktober/november da Steinar ble syk og nå er han borte. Magekreft. Slik som meg, men uhelbredelig. Det må ha vært fryktelig for Elin disse ukene, som er vant til å ta seg av alle andre med alvorlig sykdom og nå rammet det han hun var som mest glad i. Jeg kjenner sorgen hennes helt hit. Hjertet mitt revnet når jeg fikk vite det. Man har alltid et håp, se bare på meg. Jeg har vært så heldig. Mye heldigere enn jeg tror. Og dette har virkelig gått hardt inn på meg. Jeg gråter med Elin og hennes flokk, som nå er en mindre.
I tillegg venter jeg idag på beskjed fra min kjære kusine om hvordan hun har det. De har oppdaget to kuler i venstre bryst og hun har vært på MR så i dag kommer svaret. Hvor alvorlig er det? Det blir mye for meg nå kjenner jeg. Man får en daglig påminnelse om denne sykdommen for sin egen del, men den forsterkes når andre blir rammet. Da kjenner jeg på redselen deres og sorgen deres og vil så gjerne hjelpe. Jeg vil så gjerne være til nytte. Jeg savnet noen jeg kunne delen tankene mine med når jeg var syk. Og innbiller meg at andre trenger det samme men det er ikke sikkert.
Livet er ikke for amatører det er helt sikkert.
Jeg lyser fred over Steinar sitt minne og håper noen der oppe tar var på Elin og flokken hennes. Og krysser fingrer for min kusine.
Nå skal jeg ha behandling selv…………ta vare på dere.—-<3
Etter å ha slitt i åresvis med å få i meg nok væske ble det forrige onsdag operert inn en veneport igjen.. Den skal hjelpe meg med å få i meg nok væske. Snille folk på Bamble helsehus ordner opp for meg. Evig takknemmelig for den hjelpen jeg får der! Nå skal hjemmesykepleien på banen igjen og da får jeg kanskje se noen av de nydelige damene som var hos meg for snart 5 år siden 🙂
Jeg har slitt veldig siden jeg fikk betennelse og maten renne bare tvers igjennom. Mye sliten og smerter i kroppen hele tiden. Jeg har blitt såpass fornuftig at jeg jobber kun 40% og noen vil vel også mene at det var på tide. Men dette har og er en prosess som jeg må ta i mitt tempo. Det gjør vondt å kjenne at jeg ikke orker. Jeg vil så gjerne, men inntak av mat og væske er ganske vesentlig for å leve et godt liv. Man mangler vitaminer, jern, har for lite blod, har utviklet benskjørhet osv osv. Det virker som om senskadene mine har kommet mye senere enn jeg hadde trodd på forhånd. Men nå har de kommet for fullt og de må jeg lære meg å leve med.
Men ja jeg er lei……jeg av å fly på do hele tiden. Ingen ting holder. Alt bare renner igjennom. Man blir usosial og holder seg mest hjemme eller i det minste i kort avstand til hjemme. Hvem syns det er moro å sitte å skite ned doen hos folk? Ikke jeg ihvertfall………..
Da var halsen slått seg vrang igjen og det er tid for blokking. 31.08 kl. 1000 har jeg time, da er det vel en 4-6 ganger jeg må igjennom denne dritten….. Sommeren har vært slitsom pga varmen og den siste uken har vært ekstra vanskelig selv om jeg har hatt fri. Blir lite mat og drikke dessverre..
Har tatt kontakt med sykehuset da jeg oppdaget at de har fått en avdeling som kan bistå med ernæring. Får håpe jeg kommer inn der 🙂 så slipper jeg den lange turen til Oslo.
Har også fått innkallelse til storkontroll i april 2019. Da er det 5 år siden verden ble snudd på hodet og jeg vil være en del av statistikken for overlevelse av kreft. Ikke gærnt 🙂
Krafttak mot kreft har startet og i år skal det samles inn penger til oss som sliter med senskader. TAKK!! Tusen tusen takk til alle som går i kveld og som gjør dette for at slike som meg skal få det bedre ❤ Det betyr så mye.
Jeg var rimelig høy i hatten 1 år etter min operasjon. Jeg hadde ikke smerter, jeg skjønte ikke hva folk mente når de snakket om senskader og jeg hadde tatt min første sykkeltur. Jeg var på toppen av livet igjen og jeg svevde. Ja nettopp…………det er det som skjer. Når man har stått med beina godt planta i grave og har klart å karre seg over skrenten og inn i livet igjen så føles det som om kroppen er full av adrenalin. Du merker ikke hvor sliten du er fordi du overlevde denne jævla dritten. Du tok tak i livet og du seiret. Da flyter man på en godfølelse som faktisk kan vare lenge og for meg har den vel vart i nesten 4 år.
Forskning sier at etter 3 cellekurer så eldes kroppen din med 10 år. Jeg hadde 4 og gitt på cellegifttabletter hver dag ved siden av. Dvs at jeg nå har en kropp som er 66 år gammel. Ikke rart jeg er sliten. I tillegg mangler jeg magesekk og milt så matinntaket er jo også lik null. Da flyter man bare på rein og skjær vilje til slutt og ikke noe annet. Men hvor lenge holder det? hvor langt strekker man strikken før den ryker?
Etter en kreftbehandling må man lære seg å leve et helt nytt liv. Ingenting er som før men det er det som er så vanskelig. Å innse at man aldri blir den samme. Det er en sorg i seg selv. Jeg savner å trene. Bruke kroppen til hva jeg vil. Jeg føler meg gammel, stygg og sliten. Jeg føler jeg bare sutrer og er negativ. Men jeg prøver faktisk å være blid og fornøyd. Og jeg kan ikke forvente at noen forstår heller. Det er ikke mulig.
Jeg savner meg selv for å si det sånn. Jeg har dårlig hukommelse. Jeg ser dårligere, jeg hører dårligere, jeg forstår ikke ting så lett som jeg gjorde før. Jeg surrer og rører mer og jeg har null energi. Men jeg prøver . Jeg prøver virkelig å være den beste utgaven av meg selv selv om det er dager hvor det er fryktelig vanskelig. Det er når jeg er alene det kommer. Tårene og ensomheten. Oppgittheten.
Jeg skulle ønske jeg hadde visst mer om alt som ville komme når jeg ble syk. Kanskje jeg kunne forberedt meg bedre? Jeg ante ikke jeg ville havne der jeg er i dag. Jeg trodde jeg slapp unna. Skjønte ikke hva andre snakket om når de snakket om utmattelse osv. Jeg var jo ikke det. Nei ikke før nå. Og det har slått meg i bakken og bitt meg i rumpa, men ikke søren om jeg skal gi opp. Jeg skal opp og frem og erobre verden igjen 🙂
Takk til alle som går for meg i dag. Jeg elsker dere ❤
The story of my life 
Nyeste kommentarer