
13.02. mistet min fantastiske kreftkoordinator Elin sin livs store kjærlighet Steinar. Han ble bare 55 år. Han etterlater seg tre flotte gutter og to fantastiske barnebarn og skulle også blitt farfar igjen i mars. En livsglad og reiseglad mann som mange var glad i. Jeg kjente kun Steinar via Elin, men fulgte de gjennom deres forteller på deres fantastiske reiser rundt i verden, på steder kanskje ikke alle vi andre reiste, men som for dem var noe helt spesielt. Det kom hjem fra Butan i månedskiftet oktober/november da Steinar ble syk og nå er han borte. Magekreft. Slik som meg, men uhelbredelig. Det må ha vært fryktelig for Elin disse ukene, som er vant til å ta seg av alle andre med alvorlig sykdom og nå rammet det han hun var som mest glad i. Jeg kjenner sorgen hennes helt hit. Hjertet mitt revnet når jeg fikk vite det. Man har alltid et håp, se bare på meg. Jeg har vært så heldig. Mye heldigere enn jeg tror. Og dette har virkelig gått hardt inn på meg. Jeg gråter med Elin og hennes flokk, som nå er en mindre.
I tillegg venter jeg idag på beskjed fra min kjære kusine om hvordan hun har det. De har oppdaget to kuler i venstre bryst og hun har vært på MR så i dag kommer svaret. Hvor alvorlig er det? Det blir mye for meg nå kjenner jeg. Man får en daglig påminnelse om denne sykdommen for sin egen del, men den forsterkes når andre blir rammet. Da kjenner jeg på redselen deres og sorgen deres og vil så gjerne hjelpe. Jeg vil så gjerne være til nytte. Jeg savnet noen jeg kunne delen tankene mine med når jeg var syk. Og innbiller meg at andre trenger det samme men det er ikke sikkert.
Livet er ikke for amatører det er helt sikkert.
Jeg lyser fred over Steinar sitt minne og håper noen der oppe tar var på Elin og flokken hennes. Og krysser fingrer for min kusine.
Nå skal jeg ha behandling selv…………ta vare på dere.—-<3
Nyeste kommentarer