Jeg glemmer ikke mars 2014. Jeg var klar for operasjon på Ullevål, men fikk dødsdommen i stedenfor. Ingen kan forestille seg å få en slik beskjed. Du drar for å bli operert for å bli frisk, men så går det helt motsatt vei…. vi satt hjemme her i 2,5 uke og var lamslått. Jeg samlet flokken min og vi gråt og vi snakkes og forsøkte å tenke om det var noe som vi ikke hadde snakket om. Jeg planla begravelsen min ned til minste detalj, hvem skulle være kisten min, hvilke blomster jeg skulle ha, hvilken musikk osv.
Hvordan takler man et slikt budskap? Jeg taklet det på min måte, jeg var så redd og mest lei meg for å måtte forlate flokken min, jeg var ikke redd for å dø egentlig. Jeg var bare så lei meg fordi det skulle ikke ende sånn. Jeg ville jo bare leve, være sammen med Finn og barna og bare nyte livet. Jeg ble ikke så stresset over at jeg skulle rekke så mye, jeg var mest opptatt av å være tilstede for de som trengte meg. Det var vondt for ungene. Jentungen som bodde hjemme som måtte se mamman sin så lei seg og så syk, og Thomas som bodde i Stavanger og ville bare hjem….
Ja jeg skal se filmen og ja det blir tårer og ja det blir vondt, men samtidig så er dette en film jeg kan kjenne meg igjen i……………
Klokken er 0700 da det ringer på døren på pasienthotellet på Ullevål sykehus. Jeg vet at det er nå det skal skje. Dette er enten slutten på livet mitt eller starten på et nytt liv. Kvelden før har legene fortalt alt som kan gå galt under operasjonen, men jeg er merkelig rolig. Ingen ting kan skremme meg mer nå. Jeg ble skremt nok i mars da jeg fikk dødsdommen, nå er jeg bare klar for det som måtte komme.
Det er tirsdag i påskeuken og jeg lover det er ikke ofte Ullevål opererer på en slik dag, men etter å ha driti seg ut i mars turde de nok ikke noe annet. Dagen før hadde jeg og Finn hatt oss en tur i Holmenkollen og det var veldig varmt. Over 30 grader faktisk og vi spiste pizza, jeg visste det ville bli lenge til neste gang så jeg spiste mye, altfor mye.
Jeg gir Finn en klem og sier : Jeg elsker deg og vi ses snart. Han svarer : Elsker deg også. Portøren som kommer ber meg sette meg i en rullestol og jeg får litt beroligende. Aldri har veien ned til en operasjonssal vært så lang og aldri har jeg vel heller før vært i en slik situasjon.
Vel nede i operasjonssalen blir jeg møtt av fantastiske sykepleiere og anistisileger. Det gjør alt for at jeg skal ha det bra. Jeg trekker pusten dypt og gråter. De spør om jeg er redd. Nei svarer jeg, jeg vil bare overleve dette fordi jeg har så mye å leve for. Jeg er for ung til å dø rett og slett. Det nikkes rundt meg og en sykepleier snur seg bort, jeg tror jeg ante at tåre i øyekroken hennes, men jeg vet ikke sikkert. Så får jeg veneflon og blir lagt på operasjonsbordet. Det siste jeg husker er at jeg klarte å telle til 5 så ble det mørkt.
Når jeg våkner forstår jeg at jeg har vært borte lenge fordi jeg er så utrolig sliten, og hånden stryker over magen og kjenner en bandasje som går fra rett under puppene og ned til navelen og jeg forstår at det har operert meg. Så hører jeg stemmen til Finn og snur meg mot lyden : Jenta mi, det har gått så bra, de er veldig fornøyd med operasjonen så nå skal du leve lille venn, så gråter han og det gjør jeg også, men jeg må snu meg bort fordi kaffelukten fra munnen hans gjør meg uvel. Så ser jeg ansiktet hans tydelig og han smiler og ser ned på meg, stryker meg over mitt skallete hode og gråter mer, og det gjør jeg også. Det står mennesker rundt meg og alle smiler. Så får jeg høre at operasjonen hadde tatt 8,5 time men at den var veldig vellykket. De hadde måttet fjerne mye men hadde ikke funnet spredning. Men milt en bit av bukspyttkjertelen, en bit av tykktarmen og hele magesekken var fjernet. Og Finn hadde travet rundt i gangene hele dagen og ventet og ventet. Stakkars han må jo ha blitt helt utslitt. Vi fikk noen minutter til sammen så måtte han dra. Jeg har aldri følt meg så alene som da, jeg ville ikke at han skulle dra, men jeg klarte ikke å si noe. Jeg sovnet igjen. Om du tror du får mye ro på overvåkningen tar du feil. Det skjer noe hele tiden, så var det røntgen av lungene og du måtte opp å stå. Med sår og 40 sting så hjelper det ikke å si nei. Opp må du. Men så kom det en sykepleier og gav meg massasje mens hun smørte meg med bodylotion, snakk om å føle seg mye bedre.
Dr. Hans Olav Johannessen kom innom for å si at han var så fornøyd og jeg gråt når han sa at jeg var reddet, ihvertfall så langt.
Så 15. april 2014 vil for meg alltid være et vendepunkt i mitt liv. Tusen takk til dere på Ullevål som reddet livet mitt. Jeg vil alltid være dere dypt takknemlig.
Nå er dagen her!! 2. del av 5 års kontrollen på Ullevål sykehus. OMG 5 – FEM – år har det altså gått. 5 år som jeg aldri vil oppleve igjen. Når jeg leser historien min i dag fra november 2013 og spesielt frem til april 2014 forstår jeg nesten ikke hvordan vi orket. For et helvete det var og har vært og fortsatt er om jeg skal være helt ærlig. Det har vært opp- og nedturer i bøtter og spann og jeg håper nå at jeg kan legge Ullevål sykehus bak meg. Jeg håper aldri jeg behøver å dra dit igjen. Ikke fordi jeg hater dem, men fordi jeg ikke vil bli syk igjen. Aldri mer!!
Jeg kan ikke forvente at noen skal forstå hvordan livet mitt har vært og er etter denne alvorlige kreftsykdommen, hvor mye jeg sliter og strever og prøver å holde alle til lags. Men det minste jeg må kunne forvente er enn viss forståelse over at jeg ikke klarer, kan, har lyst eller vil være med på alt. Jeg opplever at noen blir ufattelig «krenket» fordi jeg ikke stiller opp på ting. Jeg hadde stilt opp hadde de sånn egentlig innerst inne brydd seg og ikke vært så jævla egoistiske, men når folk gir meg dårlig energi, ja da kutter jeg dem ut, enkelt og greit. Du må gi litt for å få litt! Det må gå begge veier.
Jeg krysser alt jeg har for at jeg nå er ferdig med kreft. Nå får jeg pleie kroppen min for alle senskadene jeg har fått. I går var jeg og fikk Aclasta på Betanien. Det er mot benskjørhet. Det skal jeg få 1 gang pr år i 3-5 år så får vi håpe det hjelper meg.
Ja jeg skriver «kontroll» i «» tegn, fordi jeg trodde det var det jeg skulle, det var ihvertfall det som stod i innkallelsen min 🙂 det det var var en 20 min samtale med kirurgen som opererte meg, helt greit. Jeg fikk gitt han en klem og en blomst som han tydelig ble rørt av og fikk også litt mer informasjon rundt selve inngrepet.
Ved spørsmål fra meg om hvorfor de måtte fjerne så mye svarte han at de alltid har en sikkerhetsradius rundt en svulst fordi om de skulle finne på å skjære i en svulst eller vev som har kreftceller i seg, ja da har man driti seg ut. Da ville spredning vært et faktum.
Han var veldig tydelig på at hovedgrunnen til at jeg fikk operasjon var alder, min fysiske helse og min ståpåvilje. Han var imponert over at jeg allerede var i jobb og at jeg også hadde begynt å trene. Så det var godt å få litt skryt 🙂
Ellers sa han at jeg måtte får vaksine mot lungebetennelse fordi jeg har fjernet milten. Lungebetennelse for meg kan i verste fall bety døden, så den vaksine må jeg få ganske så fort. Det blir kontroll igjen i april og siden en gang per år i fem år. Først da regnes jeg som kreftfri.
Så snakket vi om brevet jeg hadde sendt hvor jeg klaget på behandlingen jeg fikk når jeg fikk dødsdommen. Han var veldig tydelig på at den behandlingen var under hver kritikk og at jeg hadde lært dem mye. De tok det til seg og det var det jeg var ute etter. Noe mer trenger jeg ikke.
En lang tur for en kort samtale, men Dr. Johannessen reddet livet mitt så det var fint å se han igjen.
Jeg var til fremskyndet kontroll fredag for en uke siden på Telemark sykehus. Kontrollen ble fremskyndet med nesten 1 mnd fordi jeg har så smerter i kroppen og legen min mente det ville være greit å få sjekket det ut. Smertene er som revmatiske smerter. Vondt å gå, reise seg opp osv. Man skulle jo tro at man da skulle få et svar ganske fort?
Men neida. I går ringte min kreftkoordinator til sykehuset for å etterspørre svar på bildene og det var ikke engang kikket på! Jeg er IKKE imponert for å si det sånn. Klart jeg vil vite! Jeg tror ikke jeg har fått tilbakefall, men det ville jo være veldig greit å få det konstantert da!
Har også skrevet et langt brev til Ullevål hvor jeg forteller om min uke i helvete, den gangen jeg fikk dødsdommen. Jeg har ingen tro på at de bryr seg noe særlig, men jeg måtte skrive det for min egen del fordi jeg får det ikke ut av hodet mitt. Tankene kverner stadig rundt denne uken og hvor ille jeg syns det var. Så vi får se da om de bryr seg.
Jeg drog til Ullevål sykehus i dag for å få dato for operasjon…………det fikk jeg ikke. I stedenfor fikk jeg dette:
Hadde time til gastro kl. 1000 den fikk jeg kl. 1100 men glad jeg denne dagen ble dopet ned. Så var det inn til blodprøver, mange blodprøver, flere glass med blodet mitt skulle de ha.
Så var det å vente igjen. 2 timer. Snakket med ei dama som skal lære meg så spise riktig, husker ikke alt hun sa, godt jeg har det skrevet ned. Det ble andre ting jeg måtte lytte mer til.
Siste post var legen. Han sier: Svulsten din er som er krater og det er spredning til noen lymfekjertler. Det betyr at vi må fylle magen din med gass for å se om den er elastisk. I tillegg må vi ta en lapraskopi av deg på mandagen fordi det er mulig det er spredning til buken. Altså bukhinnen. Er det det så er det ingen ting vi kan gjøre annet enn å gjøre tiden din så smertefri som mulig.
Er det ikke spredning så fjerner vi hele magesekken din og kobler den direkte på tynntarmen. Du vil få cellegift både før og etter og det blir operasjon i januar engang.
Jeg stirret på han som om han var et monster. Hva sa du sa du????????? Hva faen er det du sitter å sier? I Skien sa de at det ikke var spredning!!!!!!!!!!!!!!! Ja, det burde de ikke sagt……………..nei det burde de ikke, men de sa det! Faen i svarte helvete, er dere klar over hva dere gjør med meg? Er det spredning så er jeg ferdig? Som i død liksom? Ja hva snakker vi av tid da da? Det vet man ikke, det spørs på hvor godt man responderer på cellegiften…………..
Kyss meg i ræva, kyss meg faen i meg langt inn i det brun……….
UNNSKYLD språkbruken. Men jeg er dødsliten. Vi reiste kl. 0600 og kom hjem nå. Jeg er utslitt. Jeg skal ikke dø enda. ikke pokker om jeg skal. Det kan dere drite i!
Onsdag setter jeg nesen innover til Ullevål for blodprøver, ny ct og en samtale med kirurgene der inne. Da vil jeg forhåpentligvis få vite litt mer om selve operasjonen og hva som skjer etterpå. Jeg er spent! Hva skjer videre, cellegift eller ikke? mange spørsemål som rører seg i hodet mitt nå.
I morgen kommer krefsykepleieren fra Bamble kommune på besøk. Det blir bra 🙂
I kveld inviterte gode venner oss på mat og det ble en koselig kveld. Snakket om alt mulig annet og ikke dette som feiler meg 🙂
The story of my life 
Nyeste kommentarer