Monthly Archives: februar 2014

De ringte fra Ullevål i dag, men ikke med noen dato, de skulle ba ha bekreftet at jeg følte meg klar for operasjon! NÅR jeg blir operert, nei det kunne ikke damen si noe om. Bare at jeg var høyt prioritert.

Turde ikke si jeg har hatt feber siden lørdagen og følte meg skikkelig dritt, da hadde de vel utsatt det enda mer. Så her går man, full av feber, med et virus i kroppen ingen vet hva er, ventende, utålmodig, gråtende innimellom, bannende andre ganger og total hjelpløs i neste øyeblikk.

Nå lever man bare i et vakum. Feberen er for lav til at de legger meg inn på Moflata, den er bare 38,3 og de sier det er for lenge siden cellegift så derfor kan ikke de hjelpe meg. Ullevål har ikke noe med noe annet enn operasjon.

JA, jeg er utålmodig og det har jeg grunn til. Det tærer på kroppen å gå sånn å vente og ikke vite hvem man skal ringe til når man føler seg dårlig. Takk og lov at jeg har verdens beste kreftkoordinator, hun er min engel!

Jeg leste meldingen engang til, den hadde komme i innboksen min på fb. Hmmmm tenkte jeg, gjør jeg det? Jeg måtte spørre hvorfor hun mente det og det var fordi jeg ikke skriver om sykdommen min der. Jeg tenkte, hvor mye skal jeg forsvare meg pga dette så jeg valgte bare å si at det var noe jeg hadde bestemt tidlig og at ingen hadde noe med det.

De av dere som er mine venner på fb hva mener dere? Narrer jeg noen ved å ikke skrive om sykdommen min på fb? Har noen egentlig noe med hva jeg skriver der?

Grunnen til at jeg ikke skriver der er at det er et sted hvor jeg ønsker skal være fri for sykdommen, et sted hvor jeg kan la positive tanker flyte. Jeg håper ikke jeg fremstiller meg selv som en som lever livets glade dager uten bekymringer?

Men JEG har en personlig mening om at man trenger ikke å opplyse om alt på fb og min sykdom er en av tingene jeg ikke skriver der, også i samråd med min familie.

Jeg har ikke så stort behov for oppmerksomhet at jeg har hatt noe ønske om å skrive det på fb, men jeg lyver vel ikke? Jeg unnlater bare å skrive om det, er det dårlig av meg? Jeg blir litt satt ut av slike beskjeder jeg egentlig. Er det ikke valgfritt hvor mye man skal fortelle andre?

Jeg har vært veldig selektiv i forhold til hvem som vet, og jeg ringer heller ikke rundt å forteller det til perifere venner på fb. Noen har merket at jeg har vært litt mer stille og de har spurt og de har fått svar, andre merker ikke at jeg er borte hverken fra jobb eller trening så hvorfor skal jeg informere dem? De som bryr seg merker det tenker jeg.

Hvem bestemmer over hva jeg skal skrive? Jeg eller perifere venner?

Huset er igjen stille, lillegull har reist på enda en fest. Hele vennegjengen fyller 18 år tur etter tur. Hun var ute i går også, og veldig sent hjemme. Mammahjerte roer seg ikke før hun er hjemme, så det betyr lite søvn i helgen. Søvn man gjerne skulle hatt, men skjønner hun vil være med sine bestiser.

Mannen har reist på nattevakt, hun var lei seg når han drog og avvisende, angret på det og sendte en sms for å si unnskyld.

Dagen går sakte, det skjer ikke mye annet enn å vente på at immunforsvaret skal bli bedre. Hun føler seg ensom, men orker heller ikke besøk da kroppen er sliten. Huden brenner av en varme som ingen kan forklare hvorfor kommer, som om man har skyhøy feber. Det er vondt. Fingrene er såre, huden flasser av både på hender og føtter og det blir åpne sår. Metallsmaken i munnen gir seg ikke og det betyr inntak av lite mat som igjen betyr lite energi. Altså en dårlig sirkel. Vekten har gått fra 72 til 65,5 kg. Ingen ser det, men hun merker det på klærne.

Tenner i peisen, tenner litt lys for å gjøre det litt hyggelig for seg selv og plutselig kommer tårene. Helt uten forvarsel bare renner det store tårer nedover kinnene hennes, hun tørker de bort med håndbaken, men det kommer fler og hun hikster plutselig. Syns synd på seg selv, men det er lov er det ikke? Hun er så ufattlig sliten, men samtidig føler hun seg sterk. En merkelig kombinasjon av følelser strømmer gjennom kroppen hennes. Hun skal klare dette, men kjenner at det finnes en grense selv for henne. Så hun gir seg hen til gråten, lar tårene bare strømme fritt,prøver ikke engang å stanse dem. Stille hvisker hun til seg selv «det er lov å være lei seg, det er lov å gråte, du er ikke svak om du gråter, vær glad i deg selv, det vil lege deg!» Hun sitter og holder rund knærne, vugger seg selv sakte frem og tilbake mens gråten sakte roer seg og til slutt er det bare små hikst man kan høre.

Hun savner å være på jobb, være blandt venner og familie, men slik hun er nå vet hun at hun ikke orker så mye, det er det som gjør henne trist. Denne stadige påminnelsen om at hun faktisk er alvorlig syk. Hun skulle gjort alt for å slippe dette. Hun liker ikke å være alene om natten, redd for at noe skal skje, men snart han mannen hennes fri i 2 uker, hun gleder seg til det. Dessuten er det vinterferie og det betyr lengre morgener hvor hun kanskje kan få sovet litt?

Hun tar seg sammen, går på badet og vasker bort tårene som har stivnet på kinnene hennes, håret på hodet har sakte begynt å komme tilbake,ikke det at hun bryr seg så mye om det.

Koker seg en kopp te, kryper opp i sofaen og finner en bok hun kan drømme seg bort i og snart sover hun der på sofaen……sliten men med et håp om at snart er alt over…………

Legene var fornøyd, svulsten har blitt mindre og jeg slipper kanskje å fjerne hele magesekken – den følelsen!!!! Jeg tar alt til meg som positivt selv om de ikke lovet meg noe, så er jeg lykkelig for at svulsten er mindre og at all smerte og kvalme var verdt det 🙂

Operasjon i begynnelsen av mars. Kroppen min må komme seg litt først. Men jeg legger meg med et smil om munnen i kveld.

Tusen takk for at dere heier, det hjalp!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Da har man først tatt blodprøver…………kremt, du snakker om å ha lave verdier. De skulle helst ligget på 2,5 men immunforsvaret mitt er 0,6 DET er lavt. Jeg fikk streng beskjed om å holde meg inne og ikke menge meg med noen. Turde ikke si jeg hadde vært på jobb og spist lunsje jeg……….

Det var veldig koselig, lunsjen altså. Vi har slått oss sammen med Servicetorget og det er bra for de damene der er min egen private HEIAGJENG 🙂 🙂 SVÆR KLEM TIL DERE 🙂 jeg vet dere er innom å leser og heier og tenker på meg. Det var SÅ koselig å se dere alle sammen .

Var også oppom på personal og når folk smiler når de ser deg så blir man jo glad ikke sant?

En god dag. MEN altså, ikke noe besøk her hos meg nå dere, beklager den altså, men sånn ble det denne gangen. VI får ta det igjen.

GLad i dere alle der ute som heier på meg 🙂

I dag tok jeg meg en tur på Brotorvet for å kjøpe litt nye lys hos lillesøs på Notabene. Slo av en koselig prat og tenkte å ta meg en kopp kakao eller noe på Bakeriverkstedet, men først gikk turen innom til Heidi på Street One. Kos og klem og så koselig å se deg! smilte alltid skjønne Heidi. Kjøpte meg både topp, skjørt og skjerf og fikk liret av meg en hel masse ang meg selv, så gråt vi en skvett og så lo vi litt og ble enige om at bare jeg blir frisk så skal jeg shoppe masse!!

Turen gikk til Bakeriverkstedet og der ble jeg «overfalt» av Hege og Anikken med gode klemmer. Åhhhh det er så godt når noen bryr seg 🙂 Jeg slo meg ned og der var også Siri og ny klem vanket på heldige meg 🙂 Der satt vi og skravlet i 1,5 time og beklager jenter om jeg ødela lunsjen for dere, men det var så KOSELIG!!!

Rakk ikke mer enn inn døren så ringer det på og der stod nabo Marit med tulipaner og et smil om munnen og spurte om det passet 🙂 Klart det passet !! Hun fikk servert et glass rødvin, noe jeg tror hun satt pris på og skravla gikk i 2,5 time!!

Ja, nå er jeg sliten, men fy søren for en herlig dag 🙂
Er ikke jeg heldig som kjenner så herlige mennesker??? Jeg er bare SÅ glad i dere.

Nattklem med et smil om munnen.